Samarbeidsplattform som gnistrer
lom Norsk Barokkorkester og Barokkanerne.
Mer robust – og lekent
Utenfra har det lenge sett ut som det eneste fornuftige: I snart tredve år har to ensembler med samme spesialitet – såkalt historisk informert fremføring av musikk fra 1600- og 1700-tallet – levd parallelle liv basert i Oslo. Men ettersom miljøene er så små og ressursene til feltet alltid har vaert minimale, har i praksis mange av de samme musikerne vekslet mellom dem fra prosjekt til prosjekt, rettet mot omtrent samme publikum.
Kreativiteten har vaert stor og kvaliteten imponerende, men sårbarheten har også vaert slående. Derfor er det smart at de to grupperingene, som nå i to år også har forent krefter om festivalen Oslo Early, har funnet sammen til en mer robust konstellasjon. Som ikke betyr mer tung eller stivbeint, musikalsk sett.
Krumtappen i gruppen
For maken til lett og ledig, kompetent ensemblespill som på søndag skal man lytte lenge etter (de våkne kan følge med på NRK radio, som gjorde opptak)! Huw Daniel, fiolinisten som også før har ledet Barokkanerne, var en elegant og energisk konsertmester i åpenbart gnistrende kjemi med cellist og kunstnerisk leder Kristin von der Golz fra Norsk Barokkorkester. Hun var krumtappen i en aldri sviktende continuo-kompegruppe midt på scenen og dessuten solist i Antonio Vivaldis cellokonsert i h-moll. Tonen hennes er markant, nesten så skarpt skåret at man kan savne mer varme og noen dypere åndedrag. Men for et driv, og du verden som det svinger!
Stilsikker barokksopran
Snert var det også i Georg Philipp Telemanns konsert for to fløyter, solister fra egne rekker: Torun Tor- bo og Ingeborg Christophersen lekte seg gjennom satsene på henholdsvis traverso (barokk tverrfløyte) og blokkfløyte, med naer forbausende kraft i den forbasket bløte instrumentklangen.
Kveldens mest lysende stjerne ble likevel den britiske sopranen Joanne Lunn. Typisk nok stilte hun seg midt i – ikke foran – ensemblet, og musiserte stilsikkert og nyansert gjennom arier av Georg Friedrich Händel og Antonio Vivaldi. Med vakre «Laschia la spina» – melodien er mer kjent som «Lascia ch’io pianga» – smøg hun seg inn i hjertene i salen (tross et snev dunkel intonasjon i midten. I de lynraske koloraturpartiene sang hun fletta av de fleste. Hun kombinerte slik sjelden naerhet til tekstene – som den spisse klang i «la spina», tornen – med naer instrumentale, virtuose kvaliteter.
Det kom til sin fulle rett i Vivaldis heftige motett «In furore iustissimae irae» og muligens enda mer i ekstranummeret, Händels «What Passion Cannot Music Raise and Quell».
Musikerne, som like før dette igjen bekreftet evnen til å kile danseføttene i fransk stil, mer og mindre jammet seg inn i ekstranummeret, så improvisatoriske som bare de beste kan tillate seg å vaere uten å miste tråden. Det er all grunn til å vente seg mye av denne gjengen fremover.
Med sånne konserter er det også grunn til å håpe på rekordtall både for pengestøtte og publikumsbesøk.