OsloMet: Tomhetens triumf
Sist fredag vedtok Kongen i statsråd at Høgskolen i Oslo og Akershus skal få lov til å kalle seg universitet, og at det nye navnet skal vaere OsloMet – Storbyuniversitetet. Ifølge rektor Curt Rice har anstrengelsene vaert store for å bli godkjent av myndighetene, og i lys av dette er det grunn til å gratulere med vedtaket.
Vi får håpe den nye universitetsstatusen ikke kommer på kant med høyskolens hovedoppdrag, som er å utdanne dyktige vernepleiere, journalister, laerere (og så videre) til arbeid i det norske samfunnet.
Men det er all grunn til å vaere på vakt når ledelsens øyne rettes ivrig mot det internasjonale forskersamfunnet, heller enn mot det samfunnet institusjonen først og fremst skal betjene.
Uheldig dreining
Et tegn på denne uheldige dreiningen kom frem sist vår, da rektor Rice lekte med tanken om å bannlyse forskning skrevet på norsk ved høyskolen.
Dersom rektorens negative holdning til norsk fagspråk får virke i den organisasjonen han leder, kan vi forvente mindre forskning skrevet på norsk.
Dette vil innebaere at faerre praktikere, politikere og beslutningstagere i arbeidslivet vil lese fagstoff produsert ved institusjonen fremover. Disse gruppene leser ikke vitenskapelige artikler på engelsk.
Det er også grunn til å minne om at de kommende årenes diskusjoner om endring, nyskaping og innovasjon på norske arbeidsplasser, vil foregå på norsk. Dette gjelder for ledere så vel som medarbeidere, og det gjelder både i privat og offentlig sektor. Videreutvikling av norsk fagspråk er derfor viktig som del av verktøykassen for utviklingen av det norske samfunnet fremover.
Reklamebyråaktig navn
Så var det navnet på vårt nye universitet. «OsloMet» kan leses som et symbol på en naermest drømmeaktig orientering vekk fra det norske samfunnet.
En ting er at det er søvnig språkføring (for ikke å si dårlig språkføring) å blande norsk og engelsk i det norske navnet på det nye universitetet. Vi får tro at institusjonens studenter ikke slipper unna med lignende i sine fagtekster.
Språket er det viktigste verktøyet for forskning innenfor mange av fagområdene ved OsloMet. Dårlig språk gir dårlig verktøy og dermed svakere og mindre betydningsfull forskning.
Men hvordan kan vi egentlig forstå et slikt underlig valg av navn? Et reklamebyråaktig navn som foreslås av en rektor, støttes av et høyskolestyre, for så å bli vedtatt av Regjeringen?
Det må vaere mer omfattende strømninger enn en ivrig rektor det er snakk om her.
OsloMet, Høgskolen i Oslo og Akershus’ nye navn, kan leses som en naermest drømmeaktig orientering vekk fra det norske samfunnet.
Tomhetens triumf
Den svenske forskeren Mats Alvesson gir oss et spisset, men godt hint i sin siste bok The Triumph of Emptiness (Oxford University Press): I vår tid er merket (‘brand’) oftere blitt viktigere enn produktet, akkurat som CV-er oftere er blitt viktigere enn evner og kunnskap. Ambisjonen er blitt å putte en gullkant på livet. Fokus er gradvis mindre på innhold og mer på overflate.
Hva ville vaert galt med å kalle nykommeren Aker universitet? Det ville vaert et navn med substans. At OsloMet vant navnekonkurransen, er et grelt eksempel på tomhetens triumf.