Når tidsvitnene er borte

Redaktør Harald Stanghelle skrev nylig i Aftenposten om Gunnar Sønstebys rolle og betydning under og etter 2. verdenskrig. Han peker på at vi praktisk talt ikke har noen igjen med egne erfaringer fra den 2. verdenskrig. Stanghelle siterer Sønsteby på at «historikerne kan analysere, men jeg var jo selv til stede». Dette understreker betydningen av tidsvitnenes rolle. Hvite busser har siden 1990-tallet arrangert kunnskapsreiser til tidligere konsentrasjonsleirer der ungdom i 14–16-årsalderen får kunnskaper om krigen og dens lidelser. De har sett skafotter og gasskamre og fått inntrykk de aldri vil glemme.

Jeg tror elevene laerer mer om krigen på en formiddag i Auschwitz enn ved 1000 timer i klasserommet.

Det viktigste de laerer er holdninger. I Hvite busser snakker vi nå om «holdningsberedskap», som sikter seg inn mot enkeltmenneskenes holdninger til menneskeverd og demokrati, og til verdier som står opp mot terror og rasisme. Disse verdiene og holdningene er det beste vern mot terror og andre grusomheter.

Vi kan aldri erstatte tidsvitnene. Men kunnskapsreiser, slik Hvite busser gjennomfører, er en brukbar erstatning. På film og gjennom dokumentariske historier får de høre om opplevelsene fra dem som var der selv. Og det er så verdifullt at all ungdom burde få mulighet til å delta på slike reiser. For å få til det må både skoler og skolemyndigheter stille seg positive, og det ville vaere en sterk stimulans med økonomiske bidrag fra myndighetene. Hvite busser arbeider med dette.

Det er avgjørende for fremtiden at nye generasjoner får kunnskaper om krigens redsler og dermed får holdninger som bygger opp under menneskerettigheter og toleranse. Slik kan tidsvitnene fortsatt spille en rolle.