«Jeg forsøker å sette en grense for frykt»
Kjetil Jansrud kjører for Norges aller første OL-gull i utfor.
«Kom igjen! Kom igjen! Kom igjen!»
Du har sikkert sett ham på TV, mannen som står bak de norske utforkjørerne i det de skyter fart ut av startboksen og kaster seg ned fjellsiden.
Fartstrener Jon Børre Lien roper det han kan.
Alle rundt ham hører det godt. TV-seerne også.
Men de norske utforkjørerne enser ikke ropene bak seg i det de stuper ned den 2857 meter lange Jeongseon-traseen i morgen natt norsk tid.
De er på vei inn i sin egen sfaere. Verden skrus av de neste to minuttene.
– Fokuset er så langt borte fra det de skriker bak der, forklarer Kjetil Jansrud.
For Jansrud, Aksel Lund Svindal og Aleksander Aamodt Kilde handler minuttene før start om å vinne kontrollen. Finne det riktige spenningsnivået.
Ikke for nervøs. Ikke for avslappet. Ikke la se vippe av pinnen.
– De to siste minuttene før jeg skal utfor, det er det som virkelig er min tid.
Etter det handler det kun om én ting: Komme seg fortest mulig ned til mål og sørge for å vinne det gullet en nordmann aldri har klart tidligere: OL-gullet i utfor.
Tenker på landet sitt
Jansrud ble olympisk mester i super-G i Sotsji for fire år siden. Og han kommer aldri til å glemme følelsen av å stå øverst på seierspallen, med en sluttid som har betydd mye for ham og er den eneste han husker: 1.18,14 – symbolsk nok 200 år etter at Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814.
Jansrud innrømmer at det å kjøre for Norge betyr mye for ham også her i Pyeongchang.
– Jeg er ikke så selvsentrert at jeg tenker: «Nå er det kun meg her». Jeg presterer for meg selv som enkeltindivid. Men i et OL er det flagget som står der først. Så kommer navnet ditt. Folk bryr seg ikke om hvilket skimerke vi kjører på. Alt det som normalt får mye fokus, er borte i et OL. Da er det medalje for landet sitt man tenker. Det er en bra ting, det er også med på å bevisstgjøre hvordan man skal oppføre og representere landet sitt i et mesterskap. Det er noen som har valgt ut deg til å gjøre dette, og de er faktisk direkte underlagt Kulturdepartementet.
Er aldri redd
De siste timene før start forsøker Jansrud å legge minst mulig vekt på at det er et OL han deltar i. Han vil ikke planlegge for mye. Ikke tenke for mye konsekvens.
– Hvis man kommer til OL med holdningen at alt skal vaere perfekt, da skal det ekstremt lite til for å vippe deg av pinnen. «Oi, regner det? Det hadde ikke jeg sett for meg.». Da er det bedre å la det ligge, og heller tenke på at man er så godt forberedt som det er mulig å vaere.
– Er du redd når du står i startboksen? – Nei, aldri! Nervøs? Ja, veldig! Men det kommer av at det er viktig for meg. Jeg har ikke noe problem med å vaere nervøs. Jeg har ikke noe problem med å kjenne på at det kan vaere ubehagelig eller vanskelig. Om jeg ikke er utrygg, så er jeg usikker på hvordan ting føles. Hvordan er forholdene? Kommer det hoppet til å gå langt? Jeg forsøker å sette en grense for frykt. Det gjør
Erlend Nesje
Journalist Martin Slottemo Lyngstad
Fotograf
både Aksel og jeg. Vi har snakket mye om det. Med en gang du tipper over i frykt, da låser man seg. Da binder man seg, og det er livsfarlig.
Planlegger ikke for mye
Jansrud merker sommerfuglene i magen og «kjenner endorfinene» jobbe helt inn mot start.
I det 32-åringen kaster seg ut av boksen, tenker han kun på én ting: Gi full gass.
– Jeg har ikke planlagt for mye. De beste som driver idrett klarer å trene så mye automatikk inn i det som mulig. Ta fotball som eksempel: «Skal jeg ta ballen med utsiden eller innsiden?». Det skal vaere gjort så mange ganger at du ikke klarer å vurdere det en gang. Du vet hva du skal gjøre. Du skal ikke bli preget av situasjonen. Når jeg starter OLutforen, tenker jeg på hvor jeg skal. Det ligger i hodet. Alle de små detaljene som gjør at du kan vinne. Sitte mye i «hocke», vaere aerodynamisk, «sitte» riktig på skiene. Men jeg har jo ikke tid til å tenke på det, for da forsvinner portene. Jeg må leve i nuet, og gjerne 50 til 100 meter foran der jeg er. Det er ikke aktiv tenking under renn, men det er likevel noe som sier meg at dette er riktig eller galt, at dette skal jeg ikke gjøre. Det er automatikken som styrer det hele.
– Merker du når du taper hundredeler?
– Nei, man må nok opp i tiendedeler.
– Har du kjørt et perfekt utforrenn noen gang?
– Jeg tror ikke den skalaen går til perfekt. Det er noen enkeltrenn der jeg vet at jeg har levert gode omganger, men det er alltid noe å plukke på.
– Du har kjørt i utforløyper i hele verden, hvor mange kjenner du i detalj?
– Alle.
– Hver sving og hvert hopp?
– Ja, ja. Men det er en fordel at de stikker løypene likt hvert år. Jeg har kunnet kjøre Korea-utforen i hodet etter at vi var her for to år siden (Jansrud vant utforrennet). Når du har brukt så mye tid på å memorere, memorere og memorere før et renn, så sitter det.
– Hvor mange ganger har du visualisert OL-utforen her?
– Ikke sammenhengende, men oppstykkede deler. Man visualiserer den svingen 100 ganger, fordi den er et nøkkelpunkt. Hvordan skal jeg gjøre det hoppet? Jeg har sikkert gjort det tresifret ganger. Men man gjør det ikke 100 ganger siste dagen. Da ligger det der klart. Jeg drømmer ofte om løypa.
– Du har våknet etter netter og husket at du drømte OL-utforen?
– Jeg husker at jeg har drømt når jeg våkner om morgenen. Ikke om resultat, men at jeg har kjørt løypa. Det er såkalt ubevisst visualisering. Men det er fordi jeg er over gjennomsnittet interessert i det jeg driver med. Det er en slags yrkesskade. Det kverner og det kverner.
«Jeg presterer for meg selv som enkeltindivid. Men i et OL er det flagget som står øverst.»
KJETIL JANSRUD I sekundene før Kjetil Jansrud (32) kaster seg ut av startboksen tenker han kun på én ting.
Alpinsportens gromøvelse
Kjetil Jansrud innrømmer at OL-gullet i utfor