Hoppende glad for OL-sølv
Sensasjonskvinnen Marte Olsbu (27) begynte med skiskyting først som 14-åring. – Hun var aldri noe supertalent, sier samboeren.
Marte Olsbu spiste sølvkake og strålte i den koreanske natten. – Dette var kanskje mitt beste løp noensinne, sier skiskytteren.
Marte Olsbu spiste sølvkake og strålte i den koreanske natten. – Dette var kanskje mitt beste løp noensinne.
Hun er den typen idrettsutøvere som sakte vinner en plass i hjertet hos det store publikum. Sjelden store ord, få sensasjoner, bare trening og tålmodighet. År etter år, dag etter dag, time etter time. Og til slutt står de der på pallen i et OL.
Marte Olsbu er en slik utøver. Men det var ingen selvfølge at 27-åringen fra Froland skulle bli sølvvinner i OL og en av verdens beste skiskyttere.
Sen oppstart
Egentlig hadde hun ikke noen stor idrettskarrière foran seg da hun som 14-åring begynte å pusle med skiskyting.
Hun begynte sent, og hun var aldri et supertalent som ble spådd en stor fremtid.
Tiden på toppidrettsgymnaset i Sirdal var preget av skader og sykdom. Hun slet med kyssesyken og måtte operere akillessenen. Seniorkarrièren har heller ikke vaert uten en og annen fartsdump.
For halvannet år siden måtte hun operere blindtarmen midt i oppkjøringen til sesongen. Det spolerte fjorårssesongen delvis.
– Jeg er imponert over den tålmodigheten hun har, sier samboer Sverre T. Røiseland til Aftenposten.
De to møttes på toppidrettsgymnaset i Sirdal og har holdt sammen i 10 år nå.
Den viktigste støttespilleren
Han var selv skiskytter, men la opp for et fire år siden. Nå er han trener for det norske rekruttlaget for damer, men han innrømmer gjerne at han er med å tilrettelegge treningshverdagen for samboeren også.
Han hadde fulgt løpet fra TV-stolen hjemme på Lillehammer hvor paret bor.
– Heldigvis var jeg alene. Det blir litt roping og så var jeg veldig nervøs.
Nervøs var også samboeren som sto på startstreken i Pyeongchang.
– Jeg hadde bestemt meg for å angripe. Og jeg er så glad for dette sølvet. Det er godt som gull for meg, sa 27-åringen etter at det hele var over og det hadde sunket inn at hun faktisk hadde tatt sølv i sitt første OL.
For fire år siden var hun i ferd med å komme på radaren til landslagsledelsen. Men hun ble ikke tatt med til OL i Sotsji. Hun så Tora Berger ta sølv på TV, men ønsket, håpet og drømte om at nes-