Et vakrere bilde får ikke langrennssporten se

Svensk vinner. Syv nasjoner blant de åtte beste. Perfekt.

overkvinne?

37 år gamle Bjørgen er altfor rutinert, smart og diplomatisk til å la seg lure av et slik spørsmål.

– Du må spørre Charlotte også, men jeg tror hun synes det har vaert interessant å trene sammen med meg, Therese (Johaug) og de andre. Hun er en god venn. Jeg er glad for at hun tok gullet, sa Bjørgen, som aldri har fremstått som noen hoverende vinner, og som også har laert seg kunsten det er å ta nederlag med stil og verdighet.

36 gull, 28 til Norge

Sett med øynene til norske skiledere som ønsket å dele ble det en drømmedag i Pyeongchang lørdag: Kalla smadret absolutt all motstand. Syv land – Sverige, Norge, Finland, USA, Sveits, Østerrike og Russland (AOR) – tok de åtte første plassene på resultatlisten. De norske toppene fra middagen i Val di Fiemme bannet nok litt over at det ikke ble gull. Når alt kommer til alt, er gull det de liker best.

Men når de får den lille skuffelsen ut av kroppen, synes de nok at det er greit.

Fra OL i Vancouver i 2010 og frem til dagens renn var det delt ut 36 gullmedaljer i olympiske leker og verdensmesterskap. Norske kvinner rasket til seg hele 28 av dem.

Kan det bli for mye? Kan det bli slik at de som ikke er norske til slutt trekker på skuldrene og tenker at dette hverken er vits å bruke tid eller ressurser på?

De norske langrennskvinnene tenker ikke sånn. De vil naturligvis vinne alt. Marit Bjørgen og lagvenninnene er drevet av en hemningsløs lyst etter å ha alle andre bak seg når de glir over målstreken. Noe annet ville ha vaert rart. Den jevne, norske TV-tilskueren har det nok også aller best når Norge vinner. Det er greit med spenning som får hjertet til å slå noen ekstra slag i minuttet, men det bør helst ende godt.

Men noen dager går det ikke hele veien. Og det er helt greit. Ingvild Flugstad Østberg satte ord på hvor kravstore kvinnelandslaget har gjort oss på en fin måte da hun snakket med VG etter den skuffende 11.-plassen sin:

– Det forventes at vi skal vaere nummer 1, 2, 3 og 4. Da blir alt annet en nedtur.

Lørdag ble Sverige nummer 1, Norge nummer 2 og Finland nummer 3. Et slags nordisk mesterskap, ikke det norske mesterskapet internasjonal kvinnelangrenn har hatt en tendens til å se ut som. På femteplass: Jessica Diggins fra USA. Også hun har laert en ting eller to om norsk gjestfrihet

Ros fra Diggins

«Jeg synes det er helt fantastisk når folk som er best i yrket sitt, enten det handler om sport, forretninger, computere eller matlaging, bestemmer seg for å dele ting de har laert», skrev hun på bloggen sin i 2016.

Diggins hadde vaert i Norge på treningsleir. Bodd, spist, trent og laget mat med det norske landslaget. Hun erkjente at det kunne ha vaert så lett å holde hemmelighetene sine for seg selv, og at det krever mye sjenerøsitet å åpne opp.

– Vi må ta litt ansvar for å gjøre skisporten mer internasjonal. Så får vi akseptere om hun slår oss i vinter, sa landslagssjef Roar Hjelmeset. Og det har hun gjort. Det er godt gjort når du kommer fra et land der langrenn kommer svaert langt ned på listen over de mest populaere idrettene.

300 millioner kinesere

Norges Skiforbund har også arrangert internasjonal juniorsamling i flere år, samarbeidet tett med tyske juniorer og hatt to trenerseminarer for alle verdenscuptrenerne der essene Marit Bjørgen og Petter Northug har stilt på foredragslisten og fortalt om sine erfaringer.

Nå skal også kineserne få støtte før sitt eget vinter-OL i 2022. Idrettspresident Tom Tvedt liker å fortelle historien om da han møtte Kinas sportsminister, og ministeren sa at kineserne trengte norsk hjelp for å laere å gå på ski.

– Hvor mange kinesere? spurte Tvedt.

– 300 millioner, svarte idrettsministeren.

Sharing is caring, som det heter. Om det koster en gullmedalje eller to, så er det til å leve med.