Kygos ensformige suksess
stjerne i nyere tid når det kommer til eksponering.
Hylende introduksjon
Nå har han begitt seg ut på sin største turné så langt, og fredag spilte han i Oslo. Folk er naturlig nok giret. Det er mye liv i Telenor Arena. Dette er tross alt gudfaren av tropical house – et par måneder yngre enn meg, og hva har jeg oppnådd? Jeg ser melankolsk utover folkehavet. Oppvarmerne har gjort en fin jobb med å bygge stemningen, og nå skal Kygo forløse den.
Lyset går av, og salen fylles av hyl. En introsekvens begynner, før Kygo materialiserer seg på toppen av et stillas, omringet av synther, knotter og trommepads. Mer hyl.
Han begynner med «Never let you go» fra albumet Kids in love, som kom i november. En fin åpningslåt, som bygger opp stemning. Skjermer viser den lille figuren i close-up simultant med videoanimasjoner og pyroeffekter. Vi blir også spurt om hvorvidt vi, som by, har det bra, noe mange høylytt bekrefter.
Koser seg på scenen
Kygo virker blid og veldig inn i musikken. Han vugger frem og tilbake med lukkede øyne mens han leker med tangentene på neste låt ut, «Stay». Deretter kommer «Sunrise», hvor spøkelsesvokalistene erstattes med den faktiske tilstedevaerelsen av Jason Walker, noe som bringer litt ekstra energi til rommet.
En god start, med andre ord – Kygo har publikum i sin hule hånd, der de hopper rundt med et eller annet moderne glowstickalternativ.
Låtene kommer som perler på en snor. Justin Jesso kommer innom, det samme gjør en rekke playbackstemmer. Hovedpersonen får også vist at han ikke bare lener seg på samples, ved å spille flere av melodilinjene live og sogar tromme et par beats. Han slenger ut en og annen kort kommentar, skaper allsang og smådanser med capsen klistret til hodet mens han mumler sangtekstene for seg selv.
En sjarmerende scenepersonlighet som gir god plass til musikken.
Musikken er myk, trygg og selvfølgelig dansbar. Det er lett å like den, fortape seg i rytmene og de tropiske tonene – dette er absolutt godt håndverk. Allikevel føles det som det mangler noe energi; tidvis går konserten litt på tomgang, og man får litt følelsen av å høre på en Hits For Kids-CD.
Det er litt vel ensformig, selv om en og annen låt stikker seg ut – Marvin Gaye remiksen «Sexual healing» låter veldig bra, men er omgitt av mer uinteressante versjoner av samme idé.
Et øyeblikk som stikker seg ut i positiv forstand, er «Nothing left», hvor Kygo spiller flygel sammen med en strykerduett, før låtene sparker fra. Det gir en etterlengtet variasjon, selv om låtoppbygningen er relativt lik resten av katalogen hans.
Kygo har fått mye press på seg tidlig i karrièren. Den produktive artisten later ikke til å ha hatt en overflod av pusterom etter braksuksessen, og musikken baerer preg av å melke en formel som har vist seg å fungere. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det, men på drøye halvannen time blir det litt mye av det gode.