Vilt rik på stereotypier
innblikk i livet blant de virkelig privilegerte, og det sosiale spillet er minst like utfordrende og nådeløst som i den parisiske sosieteten et hundreår tilbake, skjønt madeleinekaken og teen er byttet ut med champagne og persisk kaviar.
Men boken har ingen dype refleksjoner, tvert imot. Og Kwan er ingen Proust. Hadde fortellingen ikke vaert skrevet av en asiat, ville man kanskje heller tenkt at det tegnes et så stereotypt og lite flatterende bilde av nyrike og overfladiske asiater at man ville kunne blitt støtt, eller i det minste føle seg en smule annengradskrenket på asiatenes vegne.
Harry
I denne verdenen av nyrikdom har man originalmalerier av Henri Matisse hengende på veggen i privatflyet sitt, og man har garderobeskap der temperaturen er ulikt regulert i rommene der pelsene og skoene er. At dyr er blitt utryddet, forhindrer en ikke i å ha dem utstoppet, og selvsagt spankulerer man rundt i en smoking som koster seks tusen euro og snakker om at den kostet nettopp så mange penger. I Vilt rike kinesere er Stanford en skole i California for «dem som ikke kommer inn på Harvard».
Nyrikdom er harry, og det får Kwan godt frem. Fire hundre sider med harselas over temaet føles likevel litt i overkant.
Stor litteratur er det ikke, men det er såkalte «internasjonale bestselgere» sjelden. Underholdende er det på et vis likevel – for sin sjanger. Filmen blir nok en bestselger, den også. Norske samtidsforfattere klarer «å tegne en hånd», som det heter innen billedkunsten. De mestrer det tilsynelatende enkle, men teknisk krevende, kunststykket å plassere tingene på rett plass, så det blir gjenkjennelig for leseren. Debutant Hilde Stålskjaer Osen har denne prosaflinkheten,