Klaustrofobisk debut
som er det fremste kjennetegnet på en potensiell forfatter.
Men hva hun får ut av potensialet?
Fine detaljer
Romanen Vi bare kjører, så ser vi handler om en navnløs forteller som bor i sokkelhybel i en kystbygd – Shell-stasjon, mopeder, fiskemottak – langs Hurtigruten mens hun tar allmennfag.
Hun har en kjaereste, Jørn, som jobber til sjøs. Han er så hjemmekjaer at han bygger hus til seg selv på morens tomt. Selv ville hun hatt sjøutsikt, men tipper han vil ha vinduet vendt andre vei. Sjøutsikt får han nok av på jobb. Så er det bestevenninnen Miriam, som er så glad i TV at den står på mens hun er borte: «det er så koselig å komme hjem når det er lyd i huset».
Sånne fine detaljer er det mange av i boken.
Lengselen etter mer
Damene virker ikke som de er 22 år gamle, men siden de møter en fire år yngre gutt som nettopp har tatt lappen, er de minst 22. Leseren må regne seg frem til det meste. Bare noen få steder over de 98 sidene sier fortelleren det rett ut: «Det er lenge siden jeg har hatt den følelsen, av at noe spennende kan skje.»
Fortelleren lengter etter mer. Hun stjeler en rød genser glemt igjen av en ung sosialantropolog på hotellet hvor hun jobber. Undertekst: Det finnes andre måter å leve og vaere på!