Glemt med god grunn
fremstillingsmåte. Spørsmålet er om romanen er verdt det.
Ingredienser som krig og kjaerlighet, store prøvelser og forbløffende pågangsmot, i tillegg til en sterk fascinasjon for det barske australske kontinentet, gjorde i sin tid En by som Alice til en bestselger. I dag virker boken utdatert.
Liten litteraer verdi
Historien om den dydige, men driftige heltinnen Jean Paget er nemlig så flatt og oppramsende fortalt at den mangler enhver form for litteraer spenning. Enten Shute beskriver Jeans erfaringer som krigsfange på Malaya, den romantiske gjenforeningen med mannen hun møtte under krigen, eller entreprenørvirksomhet i Jeans nye hjemland Australia, skjer det i en stil som dyrker ett prinsipp: La leseren slippe å tenke seg om.
Ja, noe av det mest bemerkelsesverdige ved romanen er hvordan den klarer å få de mest dramatiske hendelser til å fremstå som et stort gjesp. I sin iver etter å illustrere levevilkårene i den australske ødemarken, bruker eksempelvis Shute over 50 sider på å fortelle om en heltemodig redningsaksjon. Det skjer i meningsløs og drepende detalj.
På sitt verste kan det lyde slik (her dreier det seg en radiooperatør som gjør rutinemessige oppkallinger):
«Hun slo på en bryter på apparatet foran seg og sa: ’Åtte Bravo Tango, åtte Bravo Tango, dette er åtte Quebec Charlie til åtte Bravo Tango. Åtte Bravo Tango, åtte Bravo Tango, dette er åtte Quebec Charlie til åtte Bravo Tango. Åtte Bravo Tango, hører du meg, åtte Quebec Charlie? Bekreft. Over til deg. Over’.» Umiddelbart etterpå kommer fire oppkallinger til fortalt i samme stil.
Rasistiske holdninger
Shute var ingen radikal forfatter, det er nok også noe av grunnen til at han ble elsket i sin samtid. Når man leser En by som Alice i dag, ser man tydelig hvordan boken formidler 1950-tallets ureflekterte rasistiske holdninger. Den australske urbefolkningen blir gjennomgående omtalt som boongs, et ord som nå har en sterkt nedsettende valør: «Disse pokkers boongs, de stikker alltid av gårde på walkabout.»
Den første norske oversettelsen av romanen kom så tidlig som i 1950, og var ved Anders Hagerup. Om man sammenligner den med Ragnhild Eiklis nyoversettelse, er det interessant å se at Hagerup nesten konsekvent bruker «innfødt» for boong, mens Eikli altså lar ordet stå, uten å komme med forklarende tillegg. Slik fremstår Hagerups versjon som mindre rasistisk og avstikkende. Eiklis valg gir på sin side leseren et klart bilde av originaltekstens tankemønster.
Frem fra glemselen
1950-oversettelsen er da også et typisk uttrykk for en tid da forenklinger, normaliseringer og forkortelser var gjengs praksis innenfor oversetteriet. Uten at sideantall er direkte sammenlignbare, er det symptomatisk at den nye versjonen er over 100 sider lengre enn de tidligere utgavene.
I løpet av det siste tiåret er det kommet verdifulle oversettelser av glemte forfattere som James Salter (Lysår), Paula Fox (Desperate personar), Richard Yates (Revolutionary road) og John Williams (Stoner). Jeg ser liten grunn til å puste nytt liv inn i Nevil Shute.