Vet Erna Solberg egentlig hvor heldig hun er – med hjemland, regjeringspartnere og opposisjon?
Statsminister Erna Solberg. Vet hun egentlig hvor heldig hun er – med hjemland, regjeringspartnere og opposisjon?
Det er ikke lett å vaere toppolitiker. De er ofte ulykkelige mennesker. En av Abraham Lincolns samtidige sa at presidentens melankoli var så dyp at et normalt menneskesinn hverken kunne forstå eller lodde dens dybder.
President Woodrow Wilson kollapset av depresjon. En av Margaret Thatchers statsråder, Lord Hailsham, som hevdet å ha kjent hver eneste britiske statsminister siden 1905, sa at de døde ulykkelige alle sammen, fra Arthur Balfour til Harold Wilson.
Det er ikke fullt så trist blant våre regjeringssjefer. Vi har til og med hatt en statsminister som het Lykke, men navnet fikk han lenge før han ble statsminister.
Smittende ro
Erna Solberg synes fortsatt å vaere en lykkelig statsminister – bortsett fra i #metoo-sammenheng, for she too har fått det å slite med. Solberg er et menneske som lever i fred med seg selv, som har den ro folk setter pris på når det går godt i landet, velferdsstaten fungerer, og det ikke er noen avgrunn mellom partiene.
Dessuten har hun vaert heldig med sine regjeringspartnere. Fremskrittspartiet har vist seg langt mer medgjørlig enn de fleste trodde på forhånd. Finansminister Siv Jensen og Finansdepartementet har funnet hverandre. Partiet trives åpenbart godt i regjering. Og Jensen har nå sittet så lenge at hun ikke kan huske noe annet. Bokstavelig talt.
Fra to til tre
Og nå er regjeringen Solberg altså styrket seg ytterligere, med noe ondere tunger enn min vil kalle enda et høyreparti, nemlig Venstre.
Venstre sa gjentatte ganger før valget at det ikke var aktuelt å gå i regjering sammen med Fremskrittspartiet. Det er blitt kalt et av de mest spektakulaere løftebrudd i moderne norsk, politisk historie.
Venstre har mange gode primaerstandpunkter. Ola Elvestuen, den nye klima- og miljøministeren, var som opposisjonspolitiker motstander av å skyte ulv. Nå administrerer han ulvejakten og har gitt fellingstillatelse på ytterligere tre årshvalper fra Julussa- og Osdalsflokken, som iherdige jegere har vaert så heldige å oppdage. Men Elvestuen kan i det minste trøste seg med at Senterpartiet ennå ikke er fornøyd.
Venstre var før valget sterkt mot at Norge skulle sende fanger ut av landet. For Iselin Nybø, den nye ministeren for forskning og høyere utdanning, var det endog «et prinsippspørsmål». Før valget ville de si opp
avtalen med Nederland. Nå vil de forlenge den.
Venstres leder, Trine Skei Grande, kan komme til å bli en betydelig kulturminister, fordi hun har skjønt – som hun selv sier – at kulturpolitikken ikke bare er et tilskudd i hverdagen, men en del av selve kjernen i samfunnsprosjektet. Dessuten har hun en fantastisk evne til å fremstille selv de minste konsesjoner til Venstre som store, politiske seire. Her får hun god hjelp av Abid Raja. Dette er for øvrig uvurderlige egenskaper når det nye regjeringssamarbeidet skal sementeres.
Drahjelp fra Ap
Erna Solbergs borgerlige prosjekt er ytterligere styrket gjennom Arbeiderpartiets kranke skjebne: Det dårlige valgresultatet, Giske-saken og den etterfølgende partikrangelen. Ap-ledelsen har glemt Stein Ove Bergs samholdssang, «Ta hverandre i hånden og hold», bortsett fra de to første ordene: – Ta hverandre!
Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har taklet varslersakene bedre enn Høyre. Aftenposten har på endog ment at Høyre har demonstrert «bunnløs inkompetanse» i disse sakene. Men politikk er ikke en rettferdighetsøvelse, og neste valg vil ikke bli avgjort på graden av seksuell trakassering.
Arbeiderpartiet kommer til å reise seg. Men det vil ta tid. Muren de skal over, er høy, og det er aldri lett å bli kvitt et nederlagsstempel.
Det er dristig å spå, men dersom Norge unngår kraftige økonomiske tilbakeslag, og slipper store politiske skandaler i de naermeste årene, er det mer sannsynlig at Erna Solberg i 2021 blir statsminister for tredje gang, enn at hun ikke blir det. Det vil si, hvis hun selv vil.
Tyskland uten regjering
Hvilken kontrast til Solbergs konservative kolleger i Tyskland og Storbritannia, forbundskansler Angela Merkel og statsminister Theresa May!
Tyskland har vaert uten en egentlig regjering i snart fem måneder. Noe som for øvrig har gått veldig bra. Forhandlingene mellom Merkels CDU/CSU og Fridemokratene (FDP) og De grønne brøt sammen. Etter først på det sterkeste å ha utelukket en ny og taerende storkoalisjon med de kristelige, gjorde sosialdemokratenes leder Martin Schulz helomvending. Han fikk med seg hele partiledelsen og litt over halve landsmøtet på å anbefale en ny storkoalisjon. Men det er SPDs 463.000 medlemmer som nå skal ta endelig stilling til spørsmålet. Et ja fra dem vil gi Tyskland en ny, men kontroversiell regjering. Et nei betyr nyvalg, som neppe vil løse noe som helst, dersom man skal tro meningsmålingene, hvilket man kanskje ikke skal gjøre.
Harde EU-fronter
Om Merkel har det vanskelig, har statsminister Theresa May det mye verre.
I juni i fjor skrev hun i utrengsmål ut nyvalg til Parlamentet. Da valgkampen startet, hadde hun 15–20 prosents ledelse. Da valgkampen var over og stemmene talt, var ledelsen skrumpet inn til vel to prosent–og underhusflertallet forsvunnet.
Nå holdes hun oppe av ti nordirske unionister, men det er hennes egne partifeller som skaper problemer – EU-motstandere og EU-tilhengere som hater hverandre, krangler offentlig og setter statsministeren sjakk matt.
Finansminister Philip Hammond uttalte nylig at forholdet mellom Storbritannia og EU ikke ville endre seg nevneverdig etter Brexit, mens utenriksminister Boris Johnson vil ha et klart brudd med EU og truer med å mobilisere det han kaller det konservative kavaleriet. Det er nesten umulig å se for seg en avtale som vil vaere akseptabel for begge fløyer.
Theresa Mays hat trick
Ommøbleringene i regjeringen etter nyttår skulle vise kraft og fornyelse, men ble i stedet en ren farse. Statsråder som May ønsket å flytte på nektet å flytte seg, og regjeringen fortsetter stort sett som før.
David Camerons gamle finansminister, George Osborne, som nå er sjefredaktør i London Evening Standard, skrev på lederplass om Mays hat trick: «Den verste ommøbleringen, den verste landsmøtetalen og det verste valgprogrammet i moderne historie. Hvis de ikke hadde stått overfor en av de verste opposisjoner landet noen gang har hatt, ville toryene vaert ferdige», skrev Osborne, med henvisning til Labour-lederen Jeremy Corbyn.
I virkeligheten er det tvilsomt om selv han kan redde dem.