– De er ofte unnvikende typer
Trond Ueland behandler seksualforbrytere i Bergen fengsel.
Fengselsbetjent Trond Ueland har snakket med over 200 overgripere.
Trond Ueland ser flere fellestrekk, men mener det er en myte at de fleste overgripere selv har vaert utsatt for overgrep.
Trond Ueland er fengselsbetjent med spesialutdannelse i behandling av seksualforbrytere. Jobben hans er å kartlegge alle sedelighetsdømte i Bergen fengsel og vurdere om de er egnet for behandling.
Over 100 sedelighetsdømte har vaert gjennom fengselets seksualforbryter-program. Hvis de er motiverte og kan ha god nytte av programmet, vet Ueland at han kommer til å bli godt kjent med dem.
Har noen fellestrekk
Finnes det noen fellestrekk hos sexforbryterne? Noe som kan forklare hvem som blir overgripere?
Etter en lang rekke samtaler med over 200 menn som er dømt for å ha voldtatt barn eller å ha forgrepet seg på voksne, har Trond Ueland sett noen trekk som går igjen hos flere av dem som forgriper seg på barn:
– De er ofte litt engstelige, unnvikende typer, som synes relasjoner til voksne kan vaere vanskelig. Barn ser opp til deg fordi du er voksen, og det er lettere å bli akseptert av dem. I utgangspunktet kan det vaere nok for denne gruppen å vaere med barn, for eksempel gjennom jobb eller fritidsaktiviteter. Så blir det mer fysisk, grensene er flytende for mange når det gjelder hva som er greit, sier han.
Menn som voldtar voksne, er ofte en annen type, ifølge fengselsbetjenten.
– Da handler det oftere om kontroll, vold, problemer med å mestre sinne.
Uelands erfaring er at begge gruppene kan ha problemer med å bli avvist.
– Avvisning kan vaere en trigger. Noen kan vaere sterkt drevet av sjalusi.
Fengselsbetjenten har laert at mange av disse mennene baerer med seg en sårbarhet.
– Sårbarheten kan for eksempel vaere vanskeligheter med intimitet og naerhet, og den kan vaere en trigger som utløser overgrep. Det viktigste er at overgriperne utvikler seg, slik at de laerer å håndtere triggerne, sier han.
– For noen krever det flere år i behandling. Det kommer an på hvordan de responderer og hvor stor risikoen for tilbakefall er.
Trond Ueland mener det er en myte at de fleste overgripere selv har vaert utsatt for overgrep.
– 20 prosent av overgriperne som har vaert i behandling hos oss, har selv vaert utsatt for overgrep. Det er noe høyere enn hos normalbefolkningen, men ikke mye, påpeker han.
Egen avdeling
I Bergen fengsel soner pedofile og voldtektsmenn på en egen avdeling.
– I vanlige fengsler er sedelighetsdømte en utsatt gruppe. Her er de trygge. Noen vil sikkert reagere på at de skal ha det så trygt, men vi ser at vi ikke kommer noen vei med behandling hvis de er i et miljø der de stadig vekk utsettes for trusler fra andre innsatte.
Ueland er sikker på at det omfattende behandlingsprogrammet utgjør en forskjell.
– Virker det? Forhindrer behandlingen nye overgrep?
– Ja. Av de rundt 400 sexforbryterne som har gjennomført behandlingsprogrammet de 19 årene det har eksistert, har rundt 10 kommet tilbake til fengselet med nye dommer for sexovergrep. For oss som jobber med dette, er det motivasjonen: å hindre nye overgrep. Vi vet at vi har redusert risikoen hos mange, sier Ueland.
På slutten av behandlingsløpet ser han ofte en helt annen utgave av den sexdømte enn den som begynte i behandling.
– Folk endrer helt måten å tenke på og får et annet selvbilde, sier han, og forteller at tilbakefallsprosenten for dem som er dømt for overgrep, generelt er lav.
– Internasjonal forskning viser at rundt 20 prosent av dem som er dømt for overgrep, blir dømt for det på nytt. Bare de som er dømt for drap har lavere tilbakefallsprosent. Men her er det mørketall, fordi det vil vaere noen som begår overgrep som de ikke blir tatt for.
Trenger debriefing
Teamet bak seksualforbryter programmet bestå rav to psykologer og to betjenter med spesialbakgrunn. Mennene de behandler, soner lange straffer for grove overgrep mot egne og andres barn, eller de er dømt for å ha voldtatt voksne. Jobben er så krevende at de ansatte trenger debriefing og veiledning. De har to timer med en spesialpsykolog hver 14. dag.
– Det er folk her som har gjort fryktelige ting. Vi må prøve å se
både mennesket og forbrytelsen. Vår jobb er å pirke, finne det vanskelige og tøffe, for å finne ut hva som trigger overgrep. Jeg hører om ting som virkelig går inn på meg, men vi må snakke om det for at vi skal få til en endring hos personen, sier Trond Ueland.
Nøster seg tilbake
I samtalene prøver behandlerne å nøste tilbake til tiden før det første overgrepet. Målet er å finne ut hva som trigger overgrep og hvordan det kan unngås.
– Vi må borre litt i det, finne ut hva som gikk galt. Hvilke behov prøvde de å dekke ved å handle som de gjorde? Flere forteller at de har undertrykket seksuelle behov i mange år, selv om de er gift, forteller Ueland.
– Så tyr de til PC-en og blir eksponert for det de ønsker der. Over tid utforsker de, tester grenser, senker terskelen for hva de kan gjøre. Chatting med likesinnede på nett normaliserer det de tenner på, selv om det vet det er ulovlig.
Ueland mener det ofte handler om de små avgjørelsene de tar. Hvordan de dreier på sannheten for at handlingen skal oppleves som grei idet de gjør den.
– De finner unnskyldninger for seg selv, bortforklaringer. «Dette er noe hun vil, jeg gjør det for å vaere grei, jeg blir ikke tatt for dette.» Når sexdømte beskriver unnskyldningene de har brukt i gruppesamtaler, nikkes det gjenkjennende i hele gruppen.
Får ikke behandlet alle
Noen seksualforbrytere får ikke behandling. Det gjelder dem som nekter for å ha gjort det de er dømt for, eller på annen måte ikke er egnet for behandling.
– De som soner her, sitter inne for handlinger som er så skam- belagte, tunge og vanskelige at de holder dem på avstand både fra oss og seg selv, sier Ueland.
Andre ganger er det rett og slett ikke kapasitet til å behandle alle som trenger det.
– Vi kunne lett ha fylt opp 30–40 plasser til enhver tid. Andre fengsler har ikke noe tilbud til seksualforbrytere, som dermed går gjennom soningen uten behandling. Det er svaert uheldig.
Trond Ueland er stolt av det de får til i Bergen.
– Men det er flere jeg er bekymret for når vi sender dem ut porten her etter endt soning.