To av tre norske spillefilmer i fjor hadde kun menn i hovedrollene
Tross målsettingen om full kjønnsbalanse innen 2020, er det fortsatt langt faerre kvinner enn menn både foran og bak kamera i norsk filmbransje.
– Det er et lite miljø, hvor mannlige regissører og produsenter løfter hverandre frem. Derfor handler også så mange av filmene om veldig mannsdominerte miljøer sett fra menns perspektiv. Det vaere seg filmer om andre verdenskrig og å gå på ski, sier skuespiller Iselin Shumba.
Hun mener det er et demokratisk problem at norske filmer ikke speiler virkeligheten bedre. For mens kinogjengerne er like mange kvinner som menn, viser Norsk Filminstitutts (NFI) gjennomgang av norske kinofilmer i 2017 at andelen kvinner i hovedroller var på 27 prosent.
Det er en nedgang fra året før, da andelen var 30 prosent. Av de 27 spillefilmene som hadde premiere i fjor, hadde 18 av dem bare menn i hovedrollene.
– Ikke fornøyde
Norsk film har altså en lang vei å gå mot målet om full kjønnsbalanse innen 2020.
– Det er positivt at kvinneandelen har gått litt opp, saerlig på spillefilm, men vi er ikke fornøyde. Målet er at kjønnsbalansen skal vaere omtrent 50–50 over tid, sier Stine Helgeland, avdelingsleder for kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold ved Norsk filminstitutt (NFI).
Bak premièrefilmene i 2017 var det totalt 34,8 prosent kvinner i nøkkelposisjonene regissør, manusforfatter og produsent. Det er en svak oppgang fra 2016, da kvinneandelen var på 31,7 prosent.
– Kan ikke bare telle kvinner
Regissør og rektor ved Nordland kunst- og filmfagskole, Katja Eyde Jacobsen, mener det ikke holder å bare telle kvinner i nøkkelroller.
– Hvis man ser på hvor mange kvinnelige filmskapere som lager film basert på eget meningsinnhold, er tallet forsvinnende lite.
Vi må også diskutere hvilke historier som faktisk blir fortalt og hvordan kvinner representeres på lerretet, sier Jacobsen.
Av premièrefilmene som kommer i første halvdel av 2018, har kun tre av 13 en kvinne i regissørstolen. Av disse var det ingen spillefilmer for voksne, skriver Dagsavisen.
– Dette er strukturer vi må bli mer bevisste på. Vi må starte allerede i utdanningssystemet og jobbe mer med mangfold både i opptaksprosessen og andre ansettelser. Da jeg gikk på filmskolen hadde jeg for eksempel ikke en eneste kvinnelig laerer, sier Jacobsen.
A man dus festivalen
Filmstudentene ved Høgskolen på Lillehammer er opptatt av å gjøre noe med problemet. A mandus festivalen for ungefilmskapere og studenter starter derfor i år et arrangement kalt Amandus ytring.
– Studentene som arrangerer festivalen ville gjøre noe aktivt for å jobbe med holdninger, slik at filmskaping kan bli mer likestilt og inkluderende, sier festivalsjef Linda Steinhoff.
Festivalen arrangerer flere konkurranser og seminarer om den skjeve kjønnsbalansen i bransjen. De får også besøk av Ellen Tejle, som innførte den berømte Bechdel-testen på svensk kino. Den går ut på om en film viser to navngitte kvinner som snakker med hverandre om noe annet enn en mann.
– Det er overraskende få som faktisk består den testen, og det viser hvor viktig det er at vi jobber med bevisstgjøring og øvelser også når det gjelder manus, sier Steinhoff.
Hun forteller at heller ikke A man dus festivalene r hundre prosent likestilt. Av de innsendte bidragene til årets festival er 33 prosent laget av en kvinnelig regissør.
Forskjellen var størst blant de yngste innsenderne, mens stu- dentene hadde lik andel kvinner og menn.
– Da vi gikk gjennom juryen og deltagerne fant vi ut at vi ikke har vaert så flinke som vi innbilte oss. Det hender også når vi går gjennom filmene at vi tar oss selv i å se etter typiske gutte- og jentefilmer. Dette begynner heldigvis å endre seg. Det blir ofte så mye bedre filmer når man går litt utenfor de typiske klisjeene, sier Steinhoff.
Mer moderat kvotering
I 2016 lanserte NFI en ny handlingsplan for kjønnsbalanse i norsk film. Blant virkemidlene er flere kvinner inn i talentutvikling og moderat kvotering av prosjekter med høy kvinneandel.
Nytt i 2017 var at også filmprosjekter i den såkalte «markedsordningen», som vurderes etter hvor store publikumstall man regner med at filmen vil få, også skal ha kvotering. Ifølge Stine Helgeland ga det synlige resultater på kvinneandelen, både i søknadsbunken og i pengetildelingene.