Sårbart om å bli edru
Ine Jansen på rehab i Gisli Örn Gardarssons oppsetning av er årets hittil kraftigste teateroverraskelse.
av Nick Cave ble en teatersensasjon som gikk over flere sesonger. er satt opp som et streit West End-drama, men også her aner vi Gardarssons sans for det fysiske teateret.
Dette er Ine Jansens forestilling
Forestillingen har et utrolig tempo. Svingdører opp og igjen. Pleiere inn og ut, med sterile hansker og mekaniske bevegelser, løpende forbi korridorens pregløse potteplanter. Ensemblet tar ikke lett på sine mange statistroller. Her er hver sykepleierbevegelse innøvet på sekundet. Å se Anne Krigsvoll vaere en tvers igjennom troverdig akuttsykepleier, for minutter senere å spille et aspeløv av en eks-misbruker, er skuespillerkunst på sitt morsomste.
Men Personer, steder og ting er først og fremst Ine Jansens forestilling. Hennes Emma bryter sammen i første scene, mens hun spiller Nina i Tsjekhovs (En rolle som har tatt knekken på flere skuespillere, men det er en annen historie.)
Deretter følger vi henne inn i avrusningens forskjellige stadier. Først skjelvende, spyende, suicidal og selvfornektende. Deretter med en voksende trass. Et behov for å vaere seg selv i en sekterisk organisasjon. Eller kanskje helst: vaere noen i det hele tatt. Ine Jansen spiller med stor fysisk og komisk timing. Hun er til å grine og le av.
Vi vil heie på henne, men skjønner at Team Emma ikke er et vinnende lag.
Sjeldent stykke på norske scener
Rundt henne er birollene bedre tegnet på scenen enn i teksten. Eindride Eidsvolds rehab-venn veksler mellom ironi og avmakt. Han vil hjelpe Emma, helt genuint, men han vil også beskytte seg selv. Anneke von der Lippe går inn og ut av tre større roller, som lege, terapeut og mor. Hvordan hun spiller maktmenneske på forskjellige måter, kunne vaert pensum på teaterhøgskolen.
Personer, steder og ting er en sjelden plante i norsk teaterflora. Det er et stykke som handler om avrusning, og ikke gir seg ut for å fortelle en større historie. Det er britisk samtidsdramatikk spilt i en psykologisk-realistisk spillestil. Og det er, sjeldent til West End å vaere, et stykke uten en klar moral.
Gå og se. Det vil gi deg større glede enn en god Rioja.