Vil du ha det slik, fru eldreminister?
For pasientens skyld dekker vi over de store hullene i norsk eldreomsorg.
Noen må begynne å høre på oss som jobber i hjemmetjenesten.
Kjaere Åse Michaelsen, gratulerer med ny jobb.
Endelig kom du.
Altfor mange pasienter og ansatte trenger at noen redder oss fra den eldrearmoden de siste regjeringer har skapt.
Én mindre velter dagsplanen
Vi i hjemmetjenesten ber om arbeidskår som gjør det mulig å gi verdig omsorg og pleie uten at vi selv mister helsen.
Først og fremst behøver vi flere ansatte. Bemanningen er på et minimum, og det første vi gjør på jobb, er å sjekke vaktlisten for fravaer. Bare én mindre velter hele dagsplanen. Det skjer nesten hver dag.
Den lave bemanningen påvirker vårt sykefravaer. Mange har ikke samvittighet til å bli ordentlig friske før de er tilbake. Krav på tilrettelagt arbeid finnes ofte kun på papiret.
Selv med legeerklaering på at du ikke skal ta tunge løft, må du vaere forberedt på at du må utføre nettopp tunge løft. Hjemme hos pasienten setter vi ikke egen helse foran pasientens behov og vår plikt.
Systemene skjermer oss ikke
Åse Michaelsen, du vet at våre dager er fulle av pasientbesøk basert på estimert tid til hvert tiltak, samt en halvtime lunsj og en halvtime for rapport.
Ofte forsvinner tiden fordi pasienter trenger oss mer enn vi trenger lunsj. Systemene skjermer oss ikke, de pusher oss.
Hjemmetjenestens ansvar strekker seg lengre enn til stell, dusj og medisinering. Vi konfererer med fastleger, rapporterer observasjoner, kontakter pårørende, henter medisiner på apoteket, sjekker ordinasjonskort, arkiverer journaler, kjører inn til base for sårutstyr, vi har ansvar for at bilene har drivstoff, spylevaeske og blir vasket og støvsuget, samt at vi må holde orden på utstyrslager, på rapportrom, sjekke vaktlister og arbeidslister, sørge for at kveldsvakter er korrekt informert og vi skal sjekke multidoser og dosetter.
I tillegg plikter vi å delta på kurs og møter og å holde oss oppdatert via nettbasert opplaering.
Ingenting av dette er det satt av tid til. Den eneste måten å oppfylle alle krav på innenfor nesten normal arbeidstid, er å ta tid fra pasientene. Det ønsker vi ikke. Vil du ha det slik, fru eldreminister?
Pasientene har rett når de klager
Systemene som overvåker oss, er uhensiktsmessige. Når jeg bruker 22 minutter på å hente sårutstyr fordi en pasient har falt og blør, blir det journalført som at pasienten med 20 minutter estimert tid har fått besøk i 42 minutter. Kanskje har vi bare rukket nødvendig sårstell og en kjapp kattevask.
I systemet ser det ut som om jeg har tid til enda en pasient, men vi behøver faerre pasienter pr. ansatt, ikke flere!
I systemet må jeg bevise at alt jeg gjør er pasientrelatert, men uten at vi har verktøy for å gjøre nettopp dét.
Kveldsvaktene er ikke stort bedre. Et kort tilsyn kan bli til dobbelt stell med legging.
Vi forstår pasienter som klager over at de må legge seg klokken åtte. Føler med dem som ikke har fått nødvendig stell fordi det bare var én pleier til forflytning. Lider med dem som trenger mer tid og omsorg, de som går enda en vond natt i møte.
Vi vet at pasientene har rett når de klager, men vi plager ikke pasientene med å fortelle om systemfeilene. Vi tar kritikken, får dårlig samvittighet og skriver avvik. Men neste kveldsvakt vil bli helt lik.
Manglende kriseberedskap
I hjemmetjenestene brytes både kommunehelsetjenesteloven og arbeidsmiljøloven for å klare å komme igjennom kveldsvakten. Vi tar doble stell alene. Vi går til risikopasienter alene.
En kollega av meg låste seg inn hos en pasient som hadde skutt seg i hodet.
Politiet kom raskt og ville begynne avhør og åstedsundersøkelser. Min kollega forklarte at hun ikke hadde tid fordi en hel liste med pasienter ventet på henne.
Politiet ble forferdet over at det ikke finnes kriseberedskap for oss. Det var ingen som kunne ta over hennes oppgaver, ingen plan for kriser som disse. Det var politiet som kontaktet hennes enhet og sørget for at hun ble avløst den natten. Selv om kriseplaner er festet på papiret, er ikke alltid beredskapen til-
gjengelig.
En pasient varslet legevakten en natt: Mulig inntrenger i huset! Legevakten kontaktet hjemmetjenesten, som raskt ringte politiet. Siden pasienten hadde ringt legevakt var dette hjemmetjenestens jobb.
Å måtte stå opp, reise til pasienten og gå inn i dette hjemmet midt på natten etter et varsel om mulig innbrudd - uten politihjelp - er ikke greit.
Mange opplever plagsomme ettervirkninger etter sterke opplevelser på jobb. Vi tar med oss sterke inntrykk hjem, godt innpakket i taushetsplikten.
Noen ganger trenger også vi å bli hørt! Men lytter noen til oss? Lytter du, Åse Michaelsen?
Tenk om innsats ble målt i ekte kvalitet
Etter kveldsvaktens slutt kl. 23 er det vanskelig å falle til ro. Jeg som har fire barn som skal vekkes, stelles, mates og leveres, må opp igjen før klokken seks. Ingen andre yrker i Norge tillater så lite hviletid mellom to vakter.
Tror systemvokterne at vi sovner sporenstreks ved vaktens slutt klokken 23 og at vi våkner parat til å hoppe inn i kittelen presis klokken 8?
På personalmøter vises det til «god innsats» når ansatte har lavt sykefravaer og vi kan vise statistikker som får driften til å se effektiv ut. Tenk om vi heller fokuserte på hvor mange pasienter som gikk opp i vekt, om de klarte å redusere medisinbruken eller rett og slett kunne uttrykke bedre livskvalitet takket vaere oss? Tenk om vår innsats kunne måles i ekte kvalitet og ikke kun i økonomi og fravaer.
Død, dramatikk, kriser og politimøter må vi takle fysisk, psykisk og praktisk. Systemet legger opp til at vi må distansere oss. Ironisk nok er det hjertelag og samvittighet som gjør at hjemmetjenesten fungerer.
Den lojaliteten systemet mangler til pasienten, den dekker vi over. For pasientens skyld. Vi orker ikke at systemmanglene skal gå ut over de svake, så vi skjermer dem. Det er nettopp omsorgsvilje, hjerte og samvittighet som leder mange inn i disse yrkene. Det bør ikke utnyttes, men belønnes.
Destruktivt styringssystem
Åse, jeg beskriver ikke enkelthendelser, dette er resultater av styringssystemet New Public Management. Det er destruktivt fordi det skaper stress og mistillit og fordi tid og pris måles istedenfor livskvalitet og helse.
Kvaliteten på eldreomsorgen bor ikke i papirer, vedtak og store ord, den bor i våre hender. Vi som gir omsorg hver eneste dag, vi må kunne varsle om det vi mener er for dårlig uten å frykte varslerstatus, og vi må kunne forvente å bli hørt og tatt på alvor.
Tilliten til oss ansatte må gjenreises. Vi er tilliten verdig. Jeg håper vi kan stole på deg, Åse Michaelsen.