Den som står igjen alene

Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger omtanke, trygghet og kjaerlighet.

Dedisert til deg jeg snakket med for kort tid siden.

Jeg takker for at jeg fikk lov til å formidle din sterke historie i kortform til Aftenposten. Ditt ønske er at voksne skal våkne opp og bry seg. Se at barn er sårbare og trenger å bare få vaere barn og ha det trygt.

Så kom de lydene igjen. Dem som hun hadde hørt så mange ganger før. Drønnene som aldri ble en vane. Jeg er nok for stillferdig, tenkte hun. Neimen om jeg bråker mye. Det var så mye å tenke på nå. Julaften var over for denne gang. Akkurat som de små fortellingene om Pernille og Mister Nelson som var borte fra NRK TV.

Så ville det komme dager hvor hun måtte vise seg igjen. Alle helligdagene var så fine. Da kunne hun gjemme seg og forsøke å se seg tilbake. Hun likte ikke hverken navnet sitt eller livet. Hun var en moderne askepott som aldri ville bli ren. Til det hadde hun opplevd for mye grusomt.

Hun ble den onde stemoren

Jeg har vel aldri gjort noen fortred, hvisket hun. Hun hadde ikke snakket med den alkoholiserte faren sin på mange, mange år. Han hadde bare reist fra hele dritten, som han hadde sagt rett opp i morens ansikt. Hun sto igjen på brygga en sen ettermiddag. Han ville ikke ha med seg lausungen hjem. Den dagen forandret moren ansikt. Hun ble den onde stemoren.

Den lilla sofaen i stuen hadde fått en merkelig farge da blodet fra slaget han hadde gitt henne, blandet seg med fargen på sofaen. Det var det hun husket best fra den sommerdagen. Det at han hadde kjørt fra henne på brygga med moren som satt taus i båten. Hun tok mer enn gjerne et slag for moren. Da ble moren spart denne dagen. Slaget hadde truffet henne hardt. Den ene tannen hadde løsnet. Hun tenkte at den ville feste seg igjen av seg selv om hun spyttet ut tyggisen.

Hun måtte tenke på noe annet

Hun hadde gått tilbake til hytta. Lagt seg rett ned på det flossete vevde teppet. Men tanken på hva moren måtte oppleve senere på kvelden, gjorde henne kvalm. Hun lukket øynene og tenkte på fjorårets julaften. Hun måtte tenke på noe annet. Gulvteppet var stort nok til at hun kunne brette det rundt seg.

Hun tenkte på alle de vakre ringene moren hadde måttet selge de siste årene. Det som smertet mest var hvor fortvilet hun hadde vaert da hun hadde levert konfirmasjonsringen til pantelåneren. Den skulle hun ha tilbake. Hun hadde visket det i flere dager etterpå. Noen dager deretter hadde moren lagt det bak seg, som hun så ofte sa.

Den onde stemmen

I eventyret om Askepott har den onde stemoren en grufull stemme. Den røsten som hviner gjennom alt som er godt og all kjaerlighet. I dagens Norge er det mange barn og unge som opplever et slags askepottdrama i livene sine.

Det som er helt sikkert, er at det hjelper ikke med fine handlingsplaner, prosjekter og planlegging fra det offentlige, hvis det ikke er styrke og mot bakt i det som planlegges. Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger omtanke, trygghet og kjaerlighet. De trenger en god og varm hånd å holde i når det går over alle grenser og foreldrene svikter.

Jeg takker alle gode fagfolk i Norge som våger, som trøster og som ser med hjertene sine.

Jeg tar med meg mor og flytter, hvisket hun. Far tar med seg mor i dragsuget og gjør henne til den onde stemoren. Far har gjort oss nok vondt nå. Hvor mange ganger hadde han ikke stjålet gylne øyeblikk som et barn skulle kunne ha med seg i hjertet sitt. Jeg har mistet alt. Mor har mistet mer enn meg, hvisket hun.

Hun som sto i nattemørket døgnet rundt. Det er deg jeg aldri vil glemme. For få år siden døde du stille og fredelig. Jeg forsto en stund at du var syk, men jeg ville ikke si noe til deg. Jeg er din datter ennå, selv om du er i himmelen. Jeg har glemt det som var så vondt.

Alle dine kamper og utfordringer har gjort meg sterk. Jeg har egne barn nå. De skal etter hvert få vite min historie. Jeg er helt sikker på at hadde noen våget å gripe inn den gangen jeg ble satt igjen på brygga som barn, ville ting vaert forandret. De i nabohytta ristet på hodet. Jeg gikk tilbake til hytta. De så hva som skjedde! De måtte da forstå at jeg var alene?

Når det vonde kommer snikende

Jeg har så ofte tenkt at det er meg det er noe i veien med når sjenansen og mistenksomheten kommer inn i hverdagene. Når uverdigheten fanger meg, kommer angsten rett etterpå. Det er de dagene jeg husker så godt det som skjedde som barn. Det viktigste nå er å laere meg selv å flytte fokus når det vonde jeg husker kommer snikende. Flytte det ut av kroppen, gjøre noe praktisk og glede meg over det som er friskt og sunt i livet mitt.

For, jeg har overlevd.

Det er en bragd i seg selv.