Ingeniørutdanningene er underfinansiert

Regjeringen har høye ambisjoner for utdanningssektoren og verdiskapning. Det første de må gjøre er å sikre riktig finansiering av de ulike utdanningsløpene.

NITO Studentene har i årevis arbeidet for riktigere finansiering av ingeniørutdanningene. I all hovedsak har vi møtt politikere som er enige med oss. Det er hyggelig, men det er frustrerende at de ikke gjør noe med saken.

I forrige uke ble det arrangert et toppmøte om forskning og høyere utdanning. Erna Solberg og minister Iselin Nybø sa at forskning og høyere utdanning er nøkkelen til å lykkes med ambisjonen om at Norge skal bli et av de mest nyskapende landene i Europa de neste ti årene.

Jeg regner med det er et tydelig signal om at man endelig skal gjøre noe med underfinansieringen av ingeniørutdanningene. Men vi har fått slike signaler før, så jeg er jammen ikke sikker.

Solbergs gode venner i NHO er enige med oss. Kristin Skogen Lund gir en svaert presis fremstilling av situasjonen i et innlegg i Aftenposten 4. februar. Kan vi håpe på at Skogen Lund er tungen på vektskålen som får Regjeringen til å endre finansieringssystemet? I en kronikk 9. januar uttrykte jeg bekymring for hva lang saksbehandlingstid i saker som handler om mistenkt vold mot spedbarn kan føre til av skadet relasjon mellom foreldre og barn.

1. februar skriver Arne Stray-Pedersen: « .., men Wester viser (...) dessverre en manglende forståelse for sakskomplekset. Hans løsningsforslag kan bringe helt galt av sted», implisitt at dette kan gi «overfladisk og for rask saksbehandling». Jeg har ikke noe sted ivret for en slik lettvint og farlig saksbehandling, jeg påpekte bare at saksbehandlingstiden er for lang, ikke at den kan eller skal kortes ned ved overfladisk behandling.

I kronikken påpekte jeg flere forsinkende ledd i saksbehandlingen; jeg trodde at det var noenlunde forståelig at jeg mente at disse forsinkelsene kunne unngås ved at disse sakene ble «loset» mer effektivt gjennom systemet.

I 2016 var saksbehandlingstiden for straffesaker i tingretten 3,0 måneder; i lagmannsretten mer enn dobbelt så lang (6,8 måneder). I de sakene jeg har vaert involvert i, var behandlingstiden betydelig lengre. Det tok opptil ett år fra mistanke til saken kom opp for tingretten og ytterligere mer enn to år før anken ble behandlet i lagmannsretten.

Den siste setningen i Stray-Pedersens innlegg slutter jeg meg fullt ut til; den fremhever nettopp det som er mitt poeng: «Tidlig igangsatt, grundig utredning og etterforskning, samt bedre samhandling kan redusere saksbehandlingstid og sikre riktige avgjørelser – for barnets beste».