Europa klarer seg uten sosialdemokrater

Tysklands sosialdemokratiske parti knekker sammen. Problemet heter ikke Martin Schulz, men globalisering.

Tyskerne er ikke kjent for sin humor. Antagelig ser de nokså mutt også på oppfordringen til ro og orden fra presidenten i Ukraina.

Petro Porosjenko ba i går sosialdemokratene (SPD) si ja til fornyet storkoalisjon med Angela Merkel. Tyskland trenger en stabil regjering, mener ukraineren, fordi det motsatte vil glede Vladimir Putin.

SPD har satt i gang en festforestilling for Putin. Kort oppsummert:

For et år siden hadde Martin Schulz, som ny leder og kanslerkandidat, stø kurs mot valgseier.

I september fikk SPD sitt verste valgresultatet noen gang.

Så sa Schulz og SPD nei til mer storkoalisjon. Senere sa ledelsen likevel ja, med et parti splittet nesten på midten.

Regjeringsforhandlingene ga god uttelling. Schulz skulle bli utenriksminister, men gå av som leder.

Så rykket tidligere leder og sittende utenriksminister Sigmar Gabriel ut. Han var sur for at han selv ikke fikk fortsette som utenriksminister.

Fare for nyvalg

Dermed ble Schulz sur og trakk seg også som utenriksministerkandidat.

Nå skal Andrea Nahles bli midlertidig partileder, visstnok i morgen.

Alt dette idet SPD-medlemmene skal ha uravstemning om regjeringsplattformen. Også før sirkuset i ledelsen nådde klimaks, hvis klimaks da er passert, var det uvisst om et flertall ville stemme «ja».

Det kan ende i nyvalget den ukrainske presidenten frykter, kanskje også uten Merkel.

SPD ligger nå nede på 17 prosent i noen målinger. I den grad Nahles er et lys i enden av tunnelen, er det trolig som møtende tog.

Hvorfor går alt så galt for det gamle folkepartiet? Én grunn er velkjent: menn med større egoer enn evner. SPD har sjelden fått frem ledertyper med en baerekraftig blanding av selvtillit, evner og appell.

Men det er ikke lett å vaere sosialdemokrat i vår tid.

Ofte gjøres det til et spørsmål om høyre og venstre: SPD gikk i bresjen for« høyreorienterte» arbeidsmarkeds reformer sist partiet satt ved makten, rundt årtusenskiftet. Man åpnet for en stor lavlønnssektor. Gevinsten var lav ledighet.

Siden har partiet angret litt og prøvd med «venstreorienterte» mottiltak, blant annet vedtak av føderal minstelønn.

Globalisering er det egentlige temaet: Hvordan forholde seg til at utlendinger flytter til Tyskland, mens tyske bedrifter flytter ut? Og hvordan takle økende krav til digital og annen kompetanse for å sikre flest mulig gode arbeidsplasser hjemme?

Det siste går inn i et dilemma venstresiden alltid har hatt:

Ulikhet er et onde, men er medisinen likhet eller sjanselikhet?

«Likhet» blir da definert som cirka samme lønn uansett jobb. «Sjanselikhet» er tanken om at man skal ha de samme mulighetene, uansett sosial bakgrunn.

Likhet er et vanskelig konsept i det markedsøkonomiske lokomotivet Tyskland, ekstra vanskelig fordi det assosieres med den østtyske kommunismen som havarerte i 1989.

«Utdanning for alle»

Moderne sosialdemokrater over hele Europa har satset tungt på utdanning for alle. Den sosiale bakgrunnen skal ikke avgjøre, det skal innsatsen på skolebenken. Meritokrati, med et fint ord.

Problemet med meritokratiet – utdanningssamfunnet – som politisk strategi for venstresiden, er minst todelt.

I klassesamfunnet kunne folk i yrker med lav lønn og lav status finne trøst i at de var rammet av urettferdighet. De høyere lagene var jo født med en sølvskje i munnen.

I meritokratiet, derimot, har alle i prinsippet like muligheter, ergo er de underprivilegerte tapere fordi de fortjener det. Hilsen sosialdemokratene.

Det andre problemet er at globaliseringen (og meritokratiet) ikke skaper mindre ulikhet i Europa, saerlig ikke med økende innvandring i regnestykket. Tendensen er at ulikhetene øker, delvis fordi innvandrere driver lave lønninger nedover.

SPDs tidligere nevnte ekspartileder Gabriel spissformulerte det slik i 2016: «Den ene ruller sin fjerde Bugatti inn i garasjen, den andre ser gymsalen på barnets skole fylles opp av flyktninger.»

Gabriel og andre sosialdemokrater ser at det er vanskelig å vise respekt for folk i jobber med lav lønn og status og samtidig mase om at de må ta utdanning for å komme seg opp i globaliseringens glade sfaere.

Problem uten løsning

Jonas Gahr Støres tidligere rådgiver, Jonas Bals, var inne på det samme i en artikkel i forrige uke.

Ekstra vanskelig blir det hvis sosialdemokratene samtidig får ansvar for økende innvandring. Det er slik ytre høyre har svingt seg opp: De heier på «tapere» og sier nei til innvandrere.

Problemet er vanskelig å løse: Europa kan nok begrense innvandringen, men neppe behovet for mer utdanning til å takle globaliseringen. Derimot kan kontinentet visst klare seg uten sosialdemokrater.