Sverige øker pensjonsalderen – det bør vi også gjøre
En slik reform vil forhindre økende fattigdomsproblemer blant alderspensjonistene.
I Sverige ble det før jul inngått et bredt politisk forlik om å øke den nedre grensen for uttak av alderspensjon trinnvis fra dagens 61 år til 64 år fra og med år 2026. Deretter skal den nedre aldersgrensen for uttak økes ytterligere i takt med økninger i den forventede levealderen. Andre viktige aldersgrenser i pensjons- og trygdesystemet skal økes tilsvarende. Det er gode argumenter for at vi skal gjøre det samme i Norge.
Ikke så «snilt» som vi tror
Automatisk levealdersjustering kan gjennomføres på to forskjellige måter: ved å heve pensjonsalderen eller ved å senke ytelsene. Både Sverige og Norge har i utgangspunktet valgt det siste alternativet. I stedet for å tvinge oss til å jobbe lenger, reduserer myndighetene våre pensjonsytelser samtidig som vi gis mulighet for å gjenvinne det tapte ved å utsette overgangen til pensjon. Mange oppfatter nok dette som den snilleste og mest skånsomme løsningen. I virkeligheten er det heller omvendt.
Mange kan bli fristet til å ta ut pensjon for tidlig når levealdersjusteringen slår inn for alvor og man må jobbe til 70 år eller lenger for å få en anstendig pensjon. Retten til uførepensjon, arbeidsledighetstrygd og sykepenger faller bort ved 67 år. Blir man syk, arbeidsledig eller ufør etter dette, er man tvunget til å starte uttaket av alderspensjon. Dermed vil vi etter hvert få en betydelig fase av arbeidslivet der det er den enkelte selv som fullt og helt må baere risikoen for sykdom og arbeidsledighet. Levealdersjustering av minstepensjonen betyr at inntektsfattigdommen blant de eldre kommer til å øke. Sist men ikke minst, rammes dem som er blitt uføre tidligere i livet. Alderspensjoner til denne gruppen blir redusert uten at de har muligheter for å kompensere for dette ved å jobbe lenger.
Økte trygdeutgifter
Nå går altså Sverige i stedet over til et system der aldersgrensene i pensjonssystemet skal levealdersjusteres. Svensk fagbevegelse var ikke begeistret da ideen ble lansert i 2013.
Det var paradoksalt nok heller ikke det svenske Finansdepartementet. Saken er nemlig den at den eksisterende ordningen med levealdersjustering av ytelsene, mens aldersgrensene ligger fast, er den mest effektive strategien for å bremse veksten i de samlede trygdeutgiftene. Beslutningen om i stedet å øke aldersgrensene kan ikke unngå å føre til høyere trygdeutgifter.
Når den nedre grensen for uttak av alderspensjon settes opp, vil det føre til et økt forbruk av sykepenger, uføretrygd og arbeidsløshetsdagpenger blant befolkningen i den aktuelle aldersgruppen. Spesielt vil utgiftene til uføretrygd øke når også aldersgrensen for overgang fra uførepensjon til alderspensjon settes opp. Likevel regner man i Sverige med at den totale effekten for statskassen vil bli positiv på sikt. Å øke aldersgrensene gir et klart signal om at folk må belage seg på å jobbe lenger når levealderen øker, og flere eldre i jobb vil bety høyere skatteinntekter.
Forhindre fattigdomsproblemer
Vi bør derfor også i Norge vurdere å gå over til levealdersjustering av de viktigste aldersgrensene i pensjonssystemet, inklusive alderen der mottagere av uføretrygd tvinges til å starte uttaket av alderspensjon (67 år) og alderen der retten til andre sosiale trygder faller bort (67 år). En slik reform vil forhindre økende fattigdomsproblemer blant alderspensjonistene. Aldersintervallet med svake sosiale rettigheter vil bli gradvis flyttet oppover i stedet for å spise seg inn på en stadig større del av lønnstagernes livsløp. Sist men ikke minst, vil en slik reform sørge for full skjerming av uførepensjonistene mot virkningene av levealdersjusteringen.