Jeg har ikke noe viktigere å drive med enn å vaere bestefar

Er ostepop godt som hodepute, Atle Antonsen?

Han lener seg frem og himler mildt med øynene. Pannen får langstrakte smilerynker. Løsner det nå?

Det er ikke det at komiker og skuespiller Atle Antonsen er en tverr eller vrien person. Nei, han er akkurat slik han ser ut: jovial, vennlig, høflig, tvers gjennom superhyggelig. Men, advarte venner av ham, «Atle holder kortene tett til brystet». De kunne skyldes stort behov for kontroll, mente de. «Men spør om ostepopen», anbefalte én.

Det skjedde etter en lang natt på byen for noen år siden. Trebarnsfaren veltet ut av taxien hjemme på Hasle på Oslo øst med en nyinnkjøpt pose ostepop under armen. Han var overmoden for sengen, men brøt et viktig antonsensk prinsipp: Aldri senke guarden før du er godt innenfor døren.

Han kledde av seg og tok kvelden, men sov bare en drøy halvtime før kulden tok ham. Da Antonsen våknet opp, fant han seg selv i bare undertøyet på bakken foran naboens garasje med en pose ostepop under hodet. Hendelsen fra virkeligheten ble senere en scene i TV-serien Dag.

Sannhet 1: Klart Antonsen kan miste kontrollen.

Sannhet 2: Om det er pinligheter på privaten, SMS-tabber i offentligheten, operasang uten proffskolering, hovedrolleinnehav i et av verdens mest berømte teaterstykker på Norges mest berømte scene, eller 11 roller i én og samme film: Atle Antonsen lander bemerkelsesverdig ofte på begge beina. Tøyser med oppussings-tyranniet – Det som er interessant med håndverkere …, begynner Antonsen en torsdag formiddag i februar. Han sitter på en kafé i sitt nabolag og spinner rundt tematikken i sin nyeste film Norske Byggeklosser, som hadde première fredag denne uken.

– ….er at det virker som de begynner på null hver morgen. Akkurat som om de ikke tar med seg erfaringene fra tidligere jobber. Du må passe på som en smed, vaere til stede og peke. De må ikke få lov til å improvisere. Det er helt krise!

Norske Byggeklosser handler om et par som arver et hus og setter i gang en omfattende rehabilitering. Det blir mye rot. Filmen baerer samme navn som den legendariske Rolv Wesenlund/Bjørn Sand-filmen fra 1972, men er ingen remake, snarere en oppfølger. Antonsen har skrevet manuset sammen med Arild Fröhlich og spiller altså selv elleve (11) roller.

– Dette er en klokkeren komedie. Vi går for latteren.

Det går likevel an å få et gjenkjennende, uggent sug i magen av filmens ville scener. På et tidspunkt monterer en kortvokst arbeider dusj og vask etter sin egen høyde. Scenen er basert på en reell hendelse.

– En kompis opplevde dette da han skulle pusse opp badet. Han sendte et bilde av seg selv i dusjen. Dusjhodet satt helt nede på hodet hans, hehe.

Kompisen var for øvrig Thomas Giertsen.

– Norske Byggeklosser består av drypp herfra og derfra. Det som skjer der ute, er ganske ellevilt. Det må jo tones ned for å vaere troverdig på film.

Antonsen har nettopp dunket nedpå en dobbel espresso, noe som er sjelden i disse dager. Han drikker ikke så mye kaffe lenger, tåler det dårligere enn før, visstnok. Men denne formiddagen knerter svart krutt kjaerkomment den seige trøttheten i ham. Han sov lite natten før, slik han av og til gjør etter forestillinger. Det tar tid å gire ned.

Et halvt døgn er gått siden han tok imot Nationaltheatret-publikumets applaus for rollen som Willy Loman i Arthur Miller-stykket En handelsreisendes død. Det er et halvt døgn til det skal skje igjen. Kritikerne har vaert nøkternt positive. Selv føler Antonsen at han ikke kom “helt i mål” til premièren. Men han har spilt seg inn, han er på oppadgående, føler det sitter.

– God følelse, fulle hus, bare luksus, oppsummerer han.

Det skjer mye nå. Som vanlig. Utad later Antonsen til å turnere de fleste oppgaver med en slentrende letthet. Men de som kjenner komikeren og skuespilleren, har sjelden opplevd ham mer usikker enn de siste par årene. Nervene på storscenene Tørr munn, stivt tryne. Stivt som om han har vaert ute i bitende kulde. På det verste kan leggen begynne å lee på seg, ukontrollert, som i krampe. Som røykebein. Slik reagerer Atle Antonsens 1,90 høye kropp når den lille, nervøse guttungen fra barndommen tar bolig i den.

Det skjedde under prøvene til oppsetningen av Tryllefløyten på Den Norske Opera i 2015. I ett år hadde han øvd sangteknikk, løpt på tredemølle, trent, terpet på ting han egentlig ikke kan. Det vil si – han kan jo synge. Men å gestalte Papageno sammen med lag av proffer foran et forventningsfullt operapublikum, som fra før nok i stor grad assosierte ham med sketsjer på tulledansk, parykk-karakterer og intervju på glatte sko? Det er en annen liga.

– Jeg visste at jeg aldri ville nå opp i naerheten av de andre. De er toppidrettsutøvere. For meg handlet det om å dekke over så mange av feilene som mulig, slik at jeg fungerte i sammenhengen.

«Atle Antonsen i storform i nytt ope-

ra-fyrverkeri», skrev Aftenpostens kritiker senere. Joa, det fungerte.

– Det er hyggelig med gode anmeldelser. Men det er en kortvarig orgasme. Ros funker egentlig dårlig, ass. Litt som å få en blomsterkvast. «Vaer så god». «Eh, takk». Jeg var mer opptatt av ikke å skuffe de ansatte på Operaen, som hadde hatt tro på meg.

På dette tidspunktet i 2015 hadde Antonsen allerede takket ja til deltagelse i en ny, stor utfordring: En Handelsreisendes død, som altså spilles i disse dager. Han tyr til metaforene.

– Ekstremsport. Jeg var på tynn is, på bortebane. Jeg ble utfordret på alt!

Naermer seg komiker-AFP-alderen

Antonsen er en magefølelse-mann. Vant til å opptre intuitivt.

– Det holder ikke i teateret. Det er så mye teknikk. Man må forstå stykket, få inn masse kunnskap og info i hodet. Først da kan det senere bli en del av kroppen på en måte, forklarer han.

– Og det er tricky, ass.!

På toppen av dette går National for å vaere en vanskelig scene å spille på. Det er så stort og vanskelig å nå ut. Scenen krever et bredt register av uttrykk, svaere bevegelser.

– Jeg forbanner meg selv litt. Det er jo mye tryggere å drive med det man kan. Bare gå på jobb og slippe å bli nervøs. Jeg er jo ikke glad i å plage meg selv.

– Så hvorfor gjør du det?

– Alle vil utfordre seg selv hvis de får muligheten. Hadde jeg sagt nei, ville jeg angret resten av livet. Og så er jeg jo en rastløs type, sier Antonsen.

Og så er det vel aldri feil å ha flere bein å stå på når senior-tilvaerelsen hilser «hei».

Hvor lenge holder egentlig en komiker? Lenger enn en ballettdanser. Men ikke nødvendigvis livet ut, skal vi tro Antonsen.

– De fleste er best før de er 50. Sånn er det bare.

– Da har du to år igjen?

– Ja, men da får jeg enten motbevise at det er tilfelle, eller gi meg. Men foreløpig har jeg ingen frykt, sier Antonsen, som sverger til vekselbruk. Han må hoppe mellom TV og scene, film og nå altså – teater.

– Holder du deg bare til én stil, blir det fort slitt. Da er det lett å falle av lasset. Jeg blir veldig glad når unge folk liker det jeg gjør. Det er viktig å rekruttere nedenfra.

Skit på Radio Kobra.

Antonsens karrière startet allerede da han og kompisen Erik herjet på naerradiostasjonen Radio Kobra i Lillehammer på 1980-tallet. De to pratet sensurfri skit i sene nattetimer i helgene. Resten av kompisgjengen ringte inn vitser og spørsmål i en språkdrakt som fikk adventistene som fylte frekvens-flatene dagen derpå til å mugne.

– Det var bare fjas. Det er nok lite som står seg i dag. Men det var vår første lekegrind.

Andre historier fra denne tiden står staut blant kompisgjengen fortsatt. Legendestatus har episoden fra Utsiktsbakken Frukt og Tobakk, der Antonsen jobbet en periode. En søndag han var «gaeren i børsa» etter en tur på byen kvelden før, ble Antonsen tvunget til å demonstrere impro-evnene. Toalettet var i annen etasje hos en eldre dame i samme bygg. Problemet var: det var tomt for dopapir. Antonsen hadde i utgangspunktet valget mellom å bruke damens håndkle eller å forlate aerendet uren. Han løste det kreativt. Da han kom tilbake til vennene som hang i kiosken, var skjortelommen revet vekk.

På dette tidspunktet hadde Antonsen for lengst skaffet seg et komi-image. Da puberteten fylte sinnet med forvirring, var rollen som klassens klovn og gjønemaker ledig. Antonsen grep den.

– I ungdomstiden leter alle febrilsk etter sin plattform. Hva er det jeg kan, hva kan jeg bli god på? Jeg fant en slags humorbase, det ble min redning. Om du blir best i fotball eller whatever, det er den samme effekten. Alle søker anerkjennelse.

Sliter med suksess

Og ja. Siden scenedebuten for snart 25 år siden, har Atle Antonsen fått bøtter og spann fulle av skryt. Han takler det ikke veldig bra.

– Heldigvis er jeg ikke spesielt narsissistisk anlagt. Men dette er et tveegget sverd. Jeg ønsker også åpenbart bekreftelse og anerkjennelse, hvis ikke hadde jeg ikke drevet med det jeg gjør. Det er deilig med suksess, samtidig avskyr jeg det som en verdi. Jeg får det ikke til å gå opp. Det river mot det smålåtne gudbrandsdalsgenet som ligger i meg, som sier: «Du skal ikke stikke deg frem».

Antonsen vokste opp under nøysomme kår på Lillehammer. Moren var kontorfullmektig, faren billakkerer. Selv har Antonsen aldri hatt en fast jobb.

Den eneste utdannelsen er et år på Romerike folkehøyskole. Utover det er han selvlaert, selvdreven. Det har liksom gått seg til gjennom hele livet uten påtrengende fremtidsangst eller økonomiske bekymringer. Hytte har han også hatt, i en fireårsperiode midt på 2000-tallet, da barna var som viltrest. Antonsen og kona følte klaustrofobiens klo i 4. etasje uten heis på St. Hanshaugen, der de bodde den gang.

– Å slippe barna ut i parken for at de skal få «lekt fra seg» – det er ingen oppvekst. Hverken for barna eller foreldre. Problemet er helgene. Du har vaert på Lekeland, Hoppeloppeland og Teknisk Museum annenhver søndag. Hva faen skal du gjøre til slutt?

Løsningen lå ved Hønefoss. Gjennom et industriområde, forbi en skytebane og inn i skogen. Hver morgen klokken 10 begynte plaffene å gjalle

Avskyr offentlig privathet

mellom traerne. Men hytta gjorde nytten sin. Gutta fikk løpt fra seg. Etter fire år solgte de den. «drapstrusler uten smileys». Antonsen la seg senere langflat i mediene, blant annet etter å ha fått journalister på døren hjemme. Men av og til må han presse seg gjennom det ukomfortable, om det er i Skavlans skinnstol eller i en fluffy studiosofa lille julaften med hvite skjortesnipper og ribbeprat i loop. En kompis mener å se tydelig når Antonsen lider på skjermen. Han forsøker å se uanstrengt ut, men det motsatte skjer. Ansiktet legger seg i unaturlige folder. Han myser på en merkelig måte. Nei, Antonsen liker ikke å snakke om seg selv og vaere privat.

– Jeg har ikke så interessant privatliv. Det er lite å laere. Jeg er ikke så interessert i å høre om andres heller. Om sykdommene deres. Om noen har lidd under en plateinnspilling. Det er så mange som oppjusterer viktigheten av seg selv og sin historie.

Han gjør til stemmen sin.

– «Jeg sier dette fordi det kan hjelpe andre». Pffff. Shut the fuck up. Det tror jeg ikke noe på. Du liker å snakke om deg selv og problemene dine. Og så er du helt skamløs på det.

Han smiler av sin lille tirade. Så modererer han seg.

– Jeg sier ikke at alles historier er uinteressante. Men det er tilløp til at enkelte gjentar seg selv for å holde seg oppe i en vannskorpe av berømmelse.

Et slikt utfall fortjener litt ubehag i retur.

Et tidlig bonustrack i livet

– Skjemmes du av episoden? I høst flyttet begge sønnene på 19 og 21 hjemmefra. Samme uke fikk Antonsens eldstedatter en sønn. De bor rett ved. Ekkoet i huset på Hasle ble fylt av ny larm. Bestefar Antonsen smeltet så klart.

– Bonustracket i livet kom tidligere enn forventet. Et eventyr, fantastisk kult. Jeg har egentlig ikke noe viktigere å drive med enn å vaere bestefar akkurat nå.

Han sier han alltid har likt «familiekonseptet». Som barn, vokste Antonsen opp i en generasjonsbolig. Han verdsetter naerhet, jording, god oppførsel, høflighet, fine kjerneverdier.

Når Antonsen er på byen, vifter han aldri bort folk som kommer bort og vil prate. Han sier han er opptatt av å oppføre seg skikkelig og ikke skuffe noen. Men han snur helst praten til ikke å handle om seg selv.

– Å høre om andres erfaringer – om det er om jobben eller livet – kan vaere jaevla kult, det. Av og til møter man faktisk interessante folk, sier han, men understreker:

– Jeg må ha et par glass innabords. Og jeg oppsøker ikke slike situasjoner. Jeg har nok både en sjenanse og iboende lukkethet i meg.

Sosial improvisasjon ligger ikke for ham. Enda verre: konstruert sosial improvisasjon. Som mingling. Eller smalltalk. Eller ...

– Nettverksbygging!

Han naermest spytter det ut som om ordet var av harsk tran.

– En slags profesjonalitet i å møte andre mennesker – det er noe av det kjøligste, mest sterile og skammelige jeg vet om.

– Nei, jeg går ikke og skjemmes. Men det var dårlig folkeskikk av meg. Det harmonerer ikke med hva foreldrene mine har laert meg. Det var skikkelig ubehagelig noen dager, og jeg liker jo ikke den type oppmerksomhet. Jeg var svett et par dager, men så begynte jeg å le av det. Heldigvis, sier han.

– Men det ligger mer bak enn det som kom frem i sakene.

– Som hva?

– Det er et bakteppe. Jeg ønsker ikke å si så mye mer om det.

– Noen som kjenner deg godt, sier du er en hardtarbeidende, kontrollert, stabil fyr og trofast, kjaer familiefar. Men at du også har en «dionysisk side»?

– Det stemmer.

– Hvor kommer det fra?

– Jeg må lette på trykket av og til. Det er så enkelt som det. Og jeg klatrer ikke, jeg har ingen hobbyer, ingen naturlige ventiler.

Antonsens ventil er simpelthen turer på byen. Det kan bli hardt.

– Av og til må man rive ned korthuset. Så kan man bygge det opp igjen.

– Noen mistenker at du har en indre uro?

Tekstmeldinger som smalt

–Ja, jeg har nok det ...

– Jeg er ikke tung og mørk ofte. Men det kommer noen enkeltblaff. Jeg liker godt å gestalte folk med problemer. Og da må jeg finne noe inni meg selv og bruke det. Det er jo en klisjé, men det blir ingen komedie uten tristesse i bunn. Men jeg prøver ikke å smake for mye på de sidene. Det er ikke bra for meg, sier Antonsen.

– Da dundrer jeg heller videre til neste prosjekt.

Eller tar seg en timeout på en pose med ostepop. – Har du snakket med Ørjan Burøe siden SMS-ene i 2015? – Nei.

Han signaliserer med kroppsspråk at dette ikke er noe han ønsker å rippe opp i. Men litt pirking må han tåle. Dette skjedde:

En sen kveld i juli for tre år siden sendte Antonsen en serie tekstmeldinger til komiker-kollega Ørjan Burøe av det eksplisitte slaget. På bloggen sin skrev Burøe – altså mannen til bloggeren Marna «Komikerfrue» Burøe – senere at han opplevde enkelte av dem som