«Det er en stor fare for at han aldri vinner»
Tanken har sikkert streifet Martin Johnsrud Sundby: At det er en stor fare for at han aldri vinner.
Langrenn minner litt om livet. For noen kommer alt tilsynelatende lett, mens andre må streve og slite uten at de får det som de vil, enten det gjelder jobb, helse, penger, kjaerlighet eller i de mest ekstreme tilfellene, OL-gull.
Denne fredagen føler nok Martin Johnsrud Sundby at han tilhører den siste gruppen. Igjen. For å komme seg vekk fra skiarenaen i langrenn må han først gå gjennom en stor tribune bygget av hardt stål der gulvene er dekket med stråmatter slik at ingen skal skli.
For hver eneste sving han tar på denne tribunen må han stoppe hos nye grupper av journalister. Og her kommer han, med skiene i hendene og et tomt, utmattet blikk.
Solen er i ferd med å gå ned bak hopptårnet like ved.
Martin Johnsrud Sundby har vaert i dette gamet lenge, helt siden han verdenscupdebuterte med ikke å fullføre femmila i Kollen for 13 år siden, og inni hodet sitt kan han allerede høre spørsmålene før de er uttalt.
«Dette var jo distansen du hadde pekt ut at du skulle vinne. Men du vinner jo ikke?»
No shit, Sherlock.
Hva betyr begredelig?
Sundby vinner ikke. Han har to OL-sølv og en bronse, og han har også tre VM-sølv og en bronse, det er fantastiske resultater, men: Han. Vinner. Ikke.
I går fikk han attpåtil plasseringen alle sier det er verst å få i et OL. Han ble nummer 4. «Krüger tok ny medalje på begredelig Sundby-dag», skrev Aftenposten i den første rapporten på nettet. Hvis det er begredelig å komme blant de fire beste i olympiske leker, så er det mange som går rundt og har det vondt her i SørKorea.
Siden han har holdt på så lenge og ennå ikke vunnet et individuelt mesterskapsgull, sies det at det «hviler en forbannelse» over den 33 år gamle mannen fra Røa. Det gjør det ikke.
Denne uken har det hvilt en forbannelse over Marjory Stoneman Douglas High School og Rohingya-folket, men ikke over en skiløper som ikke vinner skirenn.
Bortsett fra litt astma er han frisk, privilegert, han får jobbe med det han liker og har to fine barn.
Når ingenting virker
Jeg liker at Martin Johnsrud Sundby tør å snakke høyt om hvilke mål han har. Altfor mange av oss har jo ikke noe mål med det vi driver med.
Jeg synes det er greit at han drømmer. Hva er vi uten drømmer? Selv om han isolerer seg og bare snakker med ungene på Facetime i uker av gangen fordi han er redd for sykdom, virker han jo ikke besatt. Det er en balansegang der som er viktig.
Samtidig er Sundby smart nok til å innse at det kan hende at han aldri vinner i et mesterskap. De aller fleste skiløpere går gjennom karrièren uten å få en stusslig liten premiebamse engang.
Han har sett skisporten forandre seg mens han er blitt eldre.
Lenge var det Petter Northug som lå bak ham for deretter å spurte fra ham når feltet naermet seg mål.
Så, for å kamuflere sine egne begrensede spurtegenskaper, utviklet Martin Johnsrud Sundby det han kalte «langspurten».
Det er en kilometerlang puls- og syrefest du skal vaere spesiell for å henge med på. Men langspurten hjelper jo ikke når de andre er som lim, og det blir spurt til slutt likevel.
Han begynte å peke ut rennene med individuell start som begivenhetene der han skulle gjøre det store. Sjelden er skiløpere mer sårbare og usikre enn i disse rennene: «Hvor skal jeg sette tempoet? Hva gjør de andre? Hvorfor taper jeg så mye tid?».
Det er ingen rygg å gjemme seg bak, ingen andre å skylde på, det er bare deg selv og tiden din. Og heller ikke den tiden har vaert god nok for Sundby de siste mesterskapene. Iivo Niskanen knuste ham i Lahti-VM, Dario Cologna knuste ham i Pyeongchang i går.
«Kommer når det kommer»
Det er bare å komme seg ut av ståltribunen, bort fra stadion og tilbake til løperhotellet og glemme hele greia.
Men lett er det ikke. Der møter han de levende påminnelsene om det han ikke har: Nye norske utøvere som har kommet opp og med én gang klart det han selv har drømt om så lenge. Simen Hegstad Krüger på tremila. Johannes Høsflot Klaebo på sprinten.
Sundby kan altfor mye om langrenn til å tenke at de har kommet lett til det. Men kanskje tenker han «hva det er de har som jeg ikke har?». På vei ut arenaen trøster landslagstrener Tor Arne Hetland: «Gullet kommer når det kommer».
Hetland har selv vunnet individuelt mesterskapsgull. To ganger.