Holmlia – elsket bydel og magnet for negative nyheter
t noen blir skutt noen blokker nedenfor her? Det er jo sjokkerende!
Georg Runde har nettopp sluppet Aftenposten inn i ett av to Holmlia-hjem som tilbyr overnatting. Det er tirsdag formiddag, bydelen er badet i sol, og de velholdte blokkene og rekkehusene som utgjør et av Norges mest omtalte områder, fremstår som ren idyll.
Så solfylt og rolig er det at det er vanskelig forestille seg scenen som utspilte seg her forrige onsdag, da en mann i 20-årene ble skutt på en parkeringsplass og flyktet blodig inn i en boligblokk rett ved leiligheten Aftenposten nå skal bo i.
Skyteepisoden fikk lokalbefolkningen til å reagere såpass kraftfullt at vi vil finne ut hvorfor de hisser seg så voldsomt opp nå. De som vanligvis snakker om et fantastisk sted å vokse opp, med unik beliggenhet, rørende samhold og en ekstrem energi som naermest har spydd ut fotballstjerner og artister.
Samtidig: Allerede i 1990 brakte Aftenposten et leserbrev med tittel: Holmlia, bedre enn sitt rykte. Den gang var det påstandene om altfor mange innvandrere som «svertet» stedet.
Siden har varianter av temaene getto, sosial bombe, hvit flukt, gjengoppgjør, dop og kriminalitet med jevne mellomrom blitt klistret til området.
Vi flyttet inn for 24 timer. Og havnet i samme gaten som skuddene falt.
Presten som fikk nok
Litt lenger ned i den samme gaten ligger Holmlias moderne kirke. Sogneprest Silje Kivle Andreassen har allerede vaert hos TV2 og snakket om folkemøtet i kveld. Nå tar hun imot i kirken, der hun var sammen med 50–60 frivillige den kvelden en mann flyktet for livet noen hundre meter unna.
Ungdommene fikk inn meldinger om at noen var beskutt. Men først da presten kom hjem og leste nettaviser, kjente hun sinnet og fortvilelsen gripe. Mange som hadde vaert i kirken måtte passere åstedet på vei hjem. Hun hadde selv en datter på håndballtrening bortenfor der det skjedde.
– Det går ikke an! Sånn kan vi ikke ha det, tenkte hun. Og satt seg ned og skrev et åpent og usedvanlig tydelig brev, der hun forlangte at både byrådslederen og politiet stilte til folkemøte.
Så sent som i høst hadde de et slikt møte, der politiet fortalte om knallhard innsats mot det voksende gjengmiljøet i bydelen.
– Det hørtes ut som de var veldig tett på. Så skjer dette. Vi blir jo engstelige for hva det neste blir, sier hun.
En takk fra Norge?
Brevet vakte stor oppmerksomhet. Mange mener den hardtslående presten er en viktig årsak til at både justisminister, politimester og byrådsleder senere denne tirsdagen faktisk kommer på folkemøte.
– Nå trenger vi hjelp. Med langt mer enn penger til politiet, fastslår hun og ramser opp tall for barnefattigdom, få barn som deltar i fritidsaktiviteter, store barnekull i trangbodde leiligheter, barn som henger ute. Ikke alle har minoritetsbakgrunn.
– Jeg vil si at klasseskiller har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Lave boligpriser tiltrekker folk med lite ressurser. Problemer finnes
over hele linja, sier hun, før hun går over til å lovprise alle som jobber frivillig i et landskap som er betydelig mer krevende enn en del andre steder i Oslo.
– Men skal dette samfunnet fungere, så er det nødvendig med enda sterkere offentlig innsats. Det skammer jeg meg ikke over å si.
Hun tenker litt.
– Det skal Norge faktisk vaere glad for! At det bor folk her som vil bidra og vaere lokalsamfunn. Folk som har ressurser til å flytte andre steder, men som velger å bli.
– Men vi vet at hvis du har lyst til å begynne å jobbe på feil side av streken, er det kjapt å bli fanget opp av feil folk.
Skyting under balkongen
Litt lenger inn i de romslige lokalene er egne, nystartede jentegrupper i sving med å forvandle plastflasker til armbånd. Noen klatrer i klatrerommet. Andre kaster seg over pasta og kjøttsaus til fem kroner etter skoledagen.
Over et slag Uno på et grupperom er den siste skyteepisoden tema for samtalen.
Klubbleder Ømer Simsek bor rett ved åstedet og kunne følge politiaksjonen fra balkongen.
– Jeg har bodd her lenge og opplevd så mye rart og er egentlig vant til det, sier han.
– Selvsagt er det trist. Det positive er at naboene bryr seg. Mohammed Benmoussa (15) nikker.
– Vi har et fantastisk brorskap og holder alltid sammen. De som skyter er ikke fra Holmlia. Selv om de har vokst opp her og bor her.
Magnet for negative nyheter
Et godt steinkast fra kirken ligger sentrum i dette lokalsamfunnet med 12.000 innbyggere – på størrelse med en liten norsk by. På et formiddagsstille Holmlia senter henger Politiskiltet fortsatt oppe, selv om stasjonen til stor forargelse forsvant for to år siden. Kafeen er nedlagt. Til naermeste fritidsklubb er det flere kilometer.
Der, på BUSH, fritidsklubben som har tapetsert veggene med alle fotballtalentene og musikerne de har vaert med på å klekke ut, er det til gjengjeld stor aktivitet – om enn bare til klokken 16.
Tormod Hjemås (27) og Erlend Falck (29) for eksempel, forbereder seg til å filme under kveldens folkemøte. Begge har praksis hos BUSH og jobber med en film som skal knuse bildet av Bronx plassert i Oslo sør.
– Vi vil vise at Holmlia er akkurat som andre steder. Bare med litt mer mediedekning når det skjer noe negativt, sier Erlend.
– Skjer et drap på Risløkka, står det «drap i Oslo». Skjer det her, står det «Holmlia», supplerer Tormod.
Gentrifisering i drabantbyen?
Når det gjelder hvem som skal vokse opp og bo på Holmlia, tyder mye på at mangfoldet er økende. At SV-leder Audun Lysbakken har forlatt Gamlebyen og landet på Holmlia, er et illustrerende eksempel
Samfunnsgeograf Jørn Ljunggren har studert segregering i Oslo over tid og sett at de med mest penger i stadig større grad bor for seg selv i «gylne gettoer», mens de med mye kulturelle ressurser blir priset ut og må blande seg med andre.
– Hvis de ikke lenger har råd til Ullevål Hageby eller en stor leilighet på Sagene, er Holmlia ganske naer, sier han, og påpeker at det er
– Men det er jo gjenger som faktisk skyter her?
– Ja, og jeg har gått på skole med de fleste av dem. De har en slags aere. De involverer ikke utenforstående, sier Erlend.
Holmlia nord, der Lysbakken bor, med lavere innvandrerandel og høyere boligpriser som tiltrekker flest av «de nye».
Forskeren mener det blir interessant å se om masse engasjerte middelklassefolk vil ha den samme oppfatningen som «veteranene» av hva som gjør Holmlia til et bra sted å bo.
– Det kan bli en slags ny omdømmekamp. På Holmlias Facebook-grupper er det allerede en stor intern diskusjon om det er riktig at politiet skal få så mye penger, sier han.
Ressurssterke overtar
Tilbake på BUSH er temaet overhodet ikke ukjent.
– Folk kommer hit og vil bidra. Men de har ikke opplevd det vi har og vil gjøre det på sin måte. De mener de vet hva som er behovet, bare fordi de har fin bolig eller høy utdannelse, sier Aysel Yesiltas, prosjektleder på senteret.
– De ressurssterke foreldrene kan fort få andre barn til å føle seg mindreverdige, sier hun.
– Barn er like mye verd om foreldrene har ressurser til å stille opp eller ikke. Og selv om alle elsker Holmlia, trenger vi kanskje ikke masse nye organisasjoner. Det blir fort oss og dem, supplerer Ayesha Akram (16), 1.-klassing på Oslo Katedralskole.
Også hun skal selvsagt på folkemøtet.
Feilslått idyllisering
Så finnes det dem som både er født og oppvokst på Holmlia og kjenner kodene, men likevel vil røske litt opp. Organisasjonen Unge Holmlianere består av folk som har lykkes på andre arenaer enn fotballbanen, og gjerne vil gi noe tilbake til hjemstedet.
Blant annet skal de vaere to dager på Holmlia ungdomsskole for å reflektere rundt holdninger i miljøet.
– Hva betyr lojalitet? Å aldri tyste eller stille spørsmål? Vi ser en veldig maskulin, hierarkisk kultur blant ungdom, forklarer leder Dara Goldar (24) som jobber med innsiktsanalyse hos det internasjonale selskapet Deloitte.
I mangel av kafé sitter vi på Kings Pub, Holmlias eneste serveringssted. Både han og de andre Holmlianerne elsker «bygda si». Men de mener behovet for å ikke snakke stedet ned, har ført til at problemer er feid under teppet og ikke er tatt tak i.
Ikke minst at mange problemer faktisk er knyttet til høy innvandrerandel.
– Som sosial kontroll. En maskulin kultur der du blir anerkjent for å vaere tøff, aereskultur som kan inkludere vold. Mindre frihet for jenter, sier Goldar, som kjenner til etnisk norske elever som har gitt opp og flyttet eller skiftet skole.
Krevende for hipsterne
Han er spent på hvordan «Grünerløkka-hipsterne» som nå flytter ut hit vil reagere i møte med dårlig oppmøte på foreldremøter og høyst illiberale holdninger i klasserommet.
At noen opplever ressurssterke innflyttere eller nye organisasjoner som en trussel, fnyser Holmlianerne av.
– Ressurspersoner bør tas imot med åpne armer! De setter nye standarder, som ikke å godta sosial kontroll og får frem engasjement, sier Daniel Brekke-Andersen (25), musiker og laerer.
Han vet foreløpig ikke at han litt senere, på folkemøtet, skal skape overskrifter med sin kritikk av Sylvi Listhaug.
Nå kritiserer de tre politiets behandling av ungdom.
– En 15-åring ble stoppet på vei hjem fra stranden på sykkelen sin
og følte seg tvunget til å ringe hjem for å få lov til å identifisere seg til politiet. Dette er ikke et engangstilfelle. 19 åring på en bensinstasjon ble stoppet og ransaket foran sjefen sin. De blir møtt med et negativt blikk. Oppskriften på systemforakt, sier Celestyna Hamad (22), akkurat ferdig med en bachelor i Midtøstenkunnskap.
Så kan hun ikke dy seg. Må hylle Holmlia litt.
– Det er jo det beste stedet å vokse opp!
Aksjon. Nå!
Togene og bussene fra sentrum slipper ut folk på vei hjem fra jobb. Tre av dem har stukket av fra arbeidet litt tidlig og styrer en stabel trelister over senterplassen inn i biblioteket. Fredag ettermiddag skal listene baere paroler under antivoldsmarkeringen de tre har tatt initiativ til på plassen.
– I tillegg har vi to store bannere der det skal stå «Sammen for Holmlia», forklare Johan Hake, mens han skrur lokket av en solid sprittusj.
– «Mer enn bare politi», foreslår han og får bekreftende nikk fra Audun Westad og Ida Suhrke. Alle tre reagerte spontant da de fikk høre om skuddene i forrige uke.
– På’n igjen, tenkte jeg. Nå må vi bare si fra, minnes Hake, med elleve års botid på Holmlia.
– Tenk, vi må snakke med barna våre om hva de skal gjøre hvis de hører skudd. Fredag tenkte jeg for aller første gang at jeg kanskje skulle kjøre datteren min til trening. Dette har gjort noe med meg, sier han. Alle tre mener tusj-teksten treffer presist.
– Vi trenger politi, men de kan bare behandle symptomer, ikke kurere, sier Westad.
– Det må satses på fritidsaktiviteter, tidlig innsats, barnehager. Det holder ikke å komme hit før valgkampen å skape store forhåpninger, sier han, med klar adresse til regjeringens kjappe turne med løfter om områdesatsing.
– Engasjementet er tydeligvis stort. Men kommer det stort sett fra ressurssterke, hvite som dere? De veksler blikk.
– Vi er veldig bevisst på at hvite er mest engasjert, sier Hake. Men vi vet at det er mange grunner til det og kjemper med nebb og klør for å engasjere våre medforeldre.
Med motet inni seg
Kvinnen som serverer selvbakte makroner og myntete hjemme i rekkehuset sitt, kan regnes som ferdig engasjert.
Nayat Abbouz (49) kommer rett fra klubbhuset til Holmlia sportsklubb, der hun har laget mat til ungdom som skal se fotball. Hun er aktiv i Holmliainitiativet, har startet Åpent hus for alle, hjulpet utallige flyktninger og forsørget og oppdratt fem barn etter at hun ble skilt.
– I stedet for å sitte hjemme og grine, tok jeg et valg, minnes hun. Hun startet på voksenopplaering og pugget seg frem til fagbrev som konditor.
– Jeg laerte at du klarer det hvis du vil. Og at det aldri er for sent. Jeg var ikke vant til å høre de ordene. Nå har jeg modigheten inni meg. Jeg skulle ønske alle hadde fått den muligheten til å prøve seg.
I dag er hun en engasjert borger i full jobb med stort nettverk, klar for å delta på folkemøtet sammen med yngstemann Youssef (13). – Holmlia, mitt elskede hjem, sukker hun.
– Jeg opplevde drapet på Benjamin rett utenfor døren min. Det tok en evighet for oss å komme over. Nå kan vi bare lure på hva som skjer neste gang. Men uansett, ingen vil flytte. Vi er så tett knyttet sammen.
Youssef stikker hodet inn i stuen. Han har selvfølgelig hørt
Sirkus Listhaug
Det første møtet
Et fredelig strøk
Når mengden fra folkemøtet er oppløst, senker en nesten total stillhet seg over Holmlia. Selv biblioteket er stengt. Vi kjøper Fjordland på Kiwi og tusler hjem til vårt Airbnb-hjem langs sirlig måkte, bilfrie gangveier.
Tanken på at det for nøyaktig seks døgn siden skjedde et drapsforsøk på parkeringsplassen vi går over, er absurd.
Nesten like absurd er det at folk fra hele verden finner veien til det røde rekkehuset øverst i bakken. Når vi kommer «hjem» har Anna fra Mexico inntatt sofaen, mens Karin og Rob fra London rykker inn i dobbeltsengen i kjelleren.
Alle synes beliggenheten 10 minutter fra Oslo sentrum, med natur og fjordutsikt er helt topp.
Aftenpostens team er henvist til to madrasser i en alkove innenfor kjøkkenet.
Vi føler oss usedvanlig trygge. om skytingen.
– Det er ikke noe deilig å høre at noen blir skutt. Jeg skulle ønske politiet sier det skal bli slutt, sier han og trekker på seg ytterjakken. Utenfor Holmliahallen har pressen flokket seg rundt justisminister Sylvi Listhaug, som meldte sin entre noen timer tidligere.
– Alle er velkomne til Holmlia, sier Nayat diplomatisk og lyser opp da hun ser at det baeres inn ekstra benker. Galleriet er smekkfullt og mange står langs veggene.
Ove Bevolden, «Mr. Holmlia Sportsklubb», kommer bort og gir henne en klem. Han er ikke like oppglødd.
– Dette er hausset opp på sosiale medier. Nå er hele det politiske Norge her. Jeg synes det er trist at de kommer når det skjer noe som dette. De burde vaert på banen mye tidligere og jobbet forebyggende. Dette har vi sett over mange år. Mor og sønn lytter intenst på sin harde trebenk. Politisjef for Oslo øst, John Roger Lund, har fortalt at barn helt ned i 14 årsalderen er løpegutter for gjengene.
– De skal ikke tas, de skal reddes, sier han.
– Det var kjempefint sagt, hvisker moren.
Etter Raymond Johansens tale, sier hun:
– Jeg likte ordene hans.
Og etter at et utall engasjerte mennesker har stått i kø for å stille spørsmål, oppsummerer hun:
– Jeg håper alt dette blir noe av. Og at alle går hjem med god samvittighet.
Så ser hun på strømmen av medborgere på vei ut i mørket. – Mange her har aldri vaert på et møte i hele sitt liv. Vi skal i hvert fall ikke stoppe nå!
Passkontrolløren nøler med å stemple passet.
Han vil først vite hva jeg mener om Trump.
«Faktisk har jeg blitt spurt om hva
jeg mener om Trump nesten hver gang jeg har reist inn i USA det siste året, når immigrasjonspolitiet ser pressevisumet
mitt.»
– Jasså, så du er journalist? Hva synes du om presidenten vår?
Immigrasjonsoffiseren stirrer uttrykksløst på meg fra luken sin. Han har allerede tatt fingeravtrykk og fotografert meg. Nå holder han stempelet i luften over passet mens han venter på svar. Jeg kjenner hjertet dunke litt hardere. Det er av en eller annen grunn alltid nervepirrende å gå gjennom passkontrollen inn til USA.
Skrekkhistoriene spøker i bakhodet, og de er ikke bare fake news heller: kollega Lorns Bjerkan havnet på glattcelle og ble kroppsvisitert og utvist i fjor fordi han hadde med seg en bok av Åsne Seierstad med IS-merket på omslaget.
Jeg finner frem mitt bredeste smil og forteller grensevakten at Trump gjør oss «very busy».
– Ellers prøver jeg å ikke mene så mye, siden det ikke er min jobb, sier jeg forsiktig.
Det er mitt standardsvar til alle som spør hva jeg synes om Trump. Det gjør nemlig amerikanerne ustanselig, enten de liker presidenten eller de ikke kan fordra ham. Foreløpig virker det som om dette er de to kategoriene som finnes, kanskje i hele menneskeheten. Ingen er likegyldige.
Faktisk har jeg blitt spurt om hva jeg mener om Trump nesten hver gang jeg har reist inn i USA det siste året, når immigrasjonspolitiet ser pressevisumet mitt.
Men denne gangen er grenseoffiseren ekstra engasjert.
– Vel, sier han til mitt unnvikende svar. Han trekker pusten dypt.
Det viser seg at det var hans egen mening om presidenten han egentlig ville formidle. Han er republikaner og Trump-supporter på sin hals og har mye på hjertet.
Køen vokser bak meg. Jeg kan kjenne irritasjonen deres nesten fysisk på kroppen. Etter åtte timer på fly over Atlanteren er immigrasjonsventingen ille nok i seg selv, om man ikke skal måtte stå og vente på at folk diskuterer politikk.
Men immigrasjonsmannen lar seg ikke affisere. Hvorfor, vil han gjerne vite, er alle så opptatt av å legge kjelker i veien for Trump når alt han vil er å fikse Amerika? Køen vokser. Hva tror jeg det var som drev Demokratene til å stenge ned staten? Køen vokser. Skjønner ikke alle at man må ha kontroll på sine egne grenser?
Køen sukker tungt og aggressivt. Stempelet henger fortatt i luften.
– Trump vil i hvert fall gjerne slippe inn flere nordmenn, sier jeg prøvende.
Det anbefales ikke at man spøker i passkontrollen i USA. En kollega ble sendt til langt og inngående avhør fordi hun svarte «it´s a pleasure» når vakten spurte hva hensikten med reisen var. Hun hadde krysset av på «business».
Men denne gangen gjør den dårlige Trump-vitsen susen. Han smeller stempelet i passet og smiler.
– Welcome to America, Christina.
Jeg prøver å ikke se på køen når jeg går ut.