Korsfester seg selv i ny bok
Som om ikke vinteren allerede har vaert tung nok for machomannen: Nå står også Mikael Persbrandt frem som myk mann med trang til følsomme penselstrøk og familiaer hjemmekos.
Jug alt sammen? Ja, har Persbrandt alltid sagt selv.
Tja, sier han nå. For i virkeligheten var det jo verre.
Og som Ari Behn, kveldens bokbader i kitthvitt skjerf og matchende skjegg, formulerer det på sitt slepende svorsk idet han lener seg over mot skuespilleren og legger hånden varmt på skulderen hans:
– La oss gå inn i mørket. La oss gå inn i mørket sammen. På rekke og rad står de, publikummerne som trosser hålke og frostrøyk en kveld i Oslo for å oppleve svenskenes nasjonale bad boy innta scenen hos Gyldendal forlag. Noen få menn, en hel horde kvinner. Vel innenfor hviskes det fra andre seterad om noen som hastet forbi dem i køen utenfor.
– Og så var det jo Mikael Persbrandt selv! Ari Behn er kveldens bokbader, til stede med sitt entourage av mamma Behn, Per Heimly og nykjaeresten Ebba Heillmann. Men det er ingen tvil om hvem folk har kommet for å høre.
Den myke mannen Historien om Mikael Persbrandt er en historie om klassereise og dannelsesreise, om kunstneriske seire og personlige erobringer i offentlighetens flombelysning.
Persbrandt har likevel klart å skjule noe om seg selv. Som det at han egentlig er en myk mann. Det er slik Persbrandt ser seg selv. En myk mann som misliker alle former for vold. En følsom kunstnersjel, på evig søken etter den bekreftelsen faren hans aldri ga ham. I boken står han frem med et hjerte for jazzballett og anlegg for ømme kjaerlighetsbrev. Som en som gråter til Puccini, selv når det bare synges om bakst.
«Jeg vet at det strider mot folks forestilling om meg, og kanskje også til en viss grad mot det jeg forteller her, men jeg er virkelig ingen machomann, og har heller aldri vaert det», forteller han i boken.
Mikael Persbrandt vokste opp i en
Inn i mørket Og nå er han her. Rak i ryggen, blå i det berømte blikket, munter i tonen. Men rollen som angrende synder er ny. Det er iallfall slik den er i bokform.
Sånn jeg husker det heter selvbiografien der Persbrandt korsfester seg selv mellom to permer. Med sine solide doser av puppetafsing, truserøsking og skamløse sidesprang, må boken sies å vaere godt timet til vinterens flom av #metoo-bekjennelser. Drøye 400 sider er det blitt, med dop, sex, vold og generelt svineri – stikkord som for så vidt har versert om mannen i tabloidene i et par tiår nå. drabantby med en ung mor, fravaerende far og en familie full av dårlige forbilder. Vel drev han som ung med boksing og var en snarvisitt utenom skråplanet med småkriminalitet. Vel har han som voksen pleiet hobbyer som racing og jakt, våpen og mekking, og perforert kroppen med tatoveringer som vitner om både ustø
hånd og ustø livsførsel. Men bak den barske fasaden, bak alle opptredener som Gunvald Larsson og Carl Hamilton, der skal det altså finnes myk materie.
Gikk på danseskole
Som tenåring fant han seg selv og sin følsomme sjel i kunsten, gikk med Nietzsche og Sartre på baklommen og forsøkte å finne sin sti som dypsindig intellektuell. Først skulle han bli billedkunstner. Så oppdaget han dansen.
Og det skal han ha, Mikael Persbrandt: Man er ikke redd for å vise sine mykere sider når man, som 18 år gammel og 80 kilo tung nybegynner, ifører seg trikot og ballettsko for å starte på danseskole og øve spagat og splitt sammen med en gjeng elleveåringer.
Ballettreningen skulle vise seg å bli en bakvei inn til institusjonsteaterets aller øverste liga. Tilfeldighetene ville det slik at Persbrandt kapret en ledig plass som dansende statist i Ingmar Bergmans koloss av en King Lear-oppsetning midt på 1980-tallet.
Slik gikk det til at tenåringen som vokste opp i en arbeiderklasseforstad helt uten naerkontakt med de finere salonger, havnet på Dramatens Stora Scenen, på et tidspunkt i livet der han knapt hadde sett et eneste teaterstykke selv.
Riktignok alternerte han som menuettdansende hoffmann og soldat, så til de grader en i mengden at selv ikke moren klarte å peke ham ut på scenen.
Men det var mer enn nok. Mikael Persbrandt visste umiddelbart at han var kommet hjem.
Besatt av biler
Ari Behn lener seg litt naermere når anledningen byr seg til å snakke om ting de begge brenner for: Kunsten og kjaerligheten, beatpoeter og berømmelsens pris.
– Besatthet, sier Ari på svorsk. Og når samtalen dreier mot biler, mekking, fart, ser Persbrandt for første gang ut til å genuint trives med samtaleemnet. Snakketøyet får litt høyere turtall, iveren overtar. Omvendt proporsjonalt med interessen i salen, får en kanskje føye til. Ari Behn tolker hobbyen som et uttrykk for Persbrandts hang til risiko og selvdestruksjon. Selv sier Persbrandt at det dreier seg om det motsatte.
– Racing har aldri hatt med fare å gjøre, men om å unngå fare. Det handler bare om kontroll. Men det har det aldri gjort i noen andre aspekter av mitt liv, ler Persbrandt.
Tre damer på samme kveld
Teatret er en hjemmebane som kan gjøre det lett for et ungt stjerneskudd å ta for seg. Og snart ble Mikael Persbrandt det han selv beskriver som en «en drøy faen». Singel og sorgløs gikk han på byen og rakk over tre jenter på en god kveld. «Pulte en jente på toalettet på Pelikan, og så en til på Kvarnen. Og så gikk jeg hjem med en tredje».
I startgropen av karrièren syslet Persbrandt med avantgardistisk punkteater av typen der eneste sceneantrekk var en grillet kylling tredd over kjønnsorganet.
– Og så sang vi A-V-E M-A-R-I-A i falsett mens vi gikk fremover på scenen for å avlevere kyllingene. Og der – rett foran meg i salen – satt mormor, som aldri i sitt liv hadde sett en teaterforestilling før, forteller Persbrandt til buldrende latter fra salen.
Snart ble det større scener, større navn, sterkere stjerneglans. Eugene O´Neill og Samuel Beckett, August Strindberg og Henrik Ibsen. På scenen sto Persbrandt midt i noen av verdensdramatikkens største, sjelelige dramaer.
Foran kamera ventet den absolutte motpolen, med underholdningsbransjen masseproduksjon av kjappe never, stutte replikker og eksplosiv aggresjon. Selv oppfattet han at rollen som den hardtslående etterforskeren Gunvald Larsson satt så godt på ham fordi testoronbomben var den rake motsatsen av hans private jeg. Eller, som han presiserer, «i hvert fall hvordan jeg oppfattet mitt private jeg på den tiden.» «En ydmyk, rolig og sjenert person» Selvbiografien
peker mot at det ikke bare var i selskap med Ibsens dramatikk at livsløgnene preget tilvaerelsen. Som han selv beskriver sitt eget selvbilde i disse årene: «En ydmyk, rolig og sjenert person, som av og til ved en feiltagelse havnet i bråk».
Men svenske tabloidaviser har i mange år fortalt fortløpende om et privatliv der
Persbrandt har slåss og bedratt, festet med kriminelle, kjørt i fylla og naermest veltet seg i kvinner og kokain. En machomann ute av kontroll.
– Jeg syntes det var noe sannere i semikriminelle miljøer enn jeg fant på teaterkafeen. Men egentlig var det ingen sannhet i det. Det var bare en uhåndterbar misbrukersituasjon som tok av, sier Persbrandt i dag.
At han etter hvert traff kvinnen han fortsatt betegner som sitt livs store kjaerlighet, Maria Bonnevie, var ikke til hinder for at festene ble lengre, nedturene hardere, angsten stadig mer intens.
– Det akselererte, oppsummerer Persbrandt.
Nedstigning
I Sånn jeg husker det forteller Persbrandt om utenlandsturer til bordeller og tvilsomme leiligheter der kokainet flommet og prostituerte kom og gikk, og om filmtilstelninger i Sverige der både forloveden og elskerinnen troppet opp.
En dag brakte tabloidavisene nyheten om at Persbrandt hadde gjort Sanna Lundell gravid. Samme kveld skulle Persbrandt og forloveden Maria Bonnevie stå på scenen sammen, for å skildre ett av teaterhistoriens mer destruktive kjaerlighetsforhold i Frøken Julie. Det var, for å si det forsiktig, en spesiell atmosfaere både på og utenfor scenen. Som han skriver i boken: «Alle visste, og vi visste at alle visste. Hva var teater og hva var virkelighet?».
Maniske perioder
Rusmisbruket var periodisk. Persbrandt har tross alt turnert over 70 filmroller og noen av verdensdramatikkens største stykker mellom slagene.
– Jeg kunne ikke gjort det om jeg hang på bar hele tiden. Jeg har gjerne vaert nykter i fem uker, og så fått en mani den sjette uken. Han kaller det å «skyte seg ut».
– Etter hvert ble disse periodene lengre og lengre og fikk større og større konsekvenser, forteller Persbrandt på scenen i Oslo.
Mens skuespilleren får et enormt gjennombrudd, både på teaterscenen og som filmskuespiller i inn- og utland, utløses det ene ragnaroket etter det andre i privatlivet. «Det var en heksegryte, en eksplosjon, et godstog som løp løpsk med meg, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle få stoppet det».
Kraesjlanding
Men noen ganger bråstoppet det. Persbrandt kjørte i fylla, havnet på glattcelle, kraesjet biler både her og der. En gang kjørte han inn i en politibuss, hvorpå skuespilleren i vilt overmot løp ut av bilen og ropte: «Jeg er Gunvald Larsson! Legg dere på bakken, jaevler. Jeg er tusen ganger bedre purk enn dere noen gang kommer til å bli!»
På ett tidspunkt har karrièren fått slik fart at han spiller bjørnen Beorn i Peter Jacksons blockbuster Hobbiten, et absurd teater der han satt fire timer i sminken for å spille mot hvite tennisballer – og en tam mus som eneste levende vesen.
En gang forlater kjendisen egen fest i Sverige for å reise godt over 30 timer rundt jorden til nye opptak. Vel fremme får han beskjed om forsinkelser i spilleplanen og setter seg på flyet hjem for å fortsette festen. Der hadde folk knapt merket at han har var ute av huset.
Så tok festen slutt.
Katharsis
Omsider kraesjet Persbrandt selv.
I ethvert godt drama faller helten for sine feil. Slik har det vaert siden antikken, og slik var det også her. Persbrandt sank ned i stadig større selvforakt, fornedrelse og ymse overskridelser. Etter hvert ble det mindre og mindre privatliv å redde stumpene av. I dag kan han ta seg i å lure på om folk virkelig skal få vite alt som fantes der nede, på bunnen.
– Men nå er det for sent. Jeg tror ikke boken hadde blitt det den er om ikke Knausgård hadde skrevet sine bøker. Noen må gå foran og fortelle det hele, sier Persbrandt til Behn.
Skuespilleren har sittet i talløse intervjuseanser gjennom årene, snakket om filmer og forestillinger. Denne gang er det annerledes. Det er livet hans det er snakk om.
– Det er en merkelig, unik og ikke alltid behagelig opplevelse, medgir skuespilleren.
For én ting er å sitte under et epletre i hagen og skrifte med sin ghostwriter Carl-Johan Vallgren. Mellom alle de spinnville anekdotene om fest, fyll og generelt fanteri, er det blitt et stort alvor over fortellingen om et liv som sporer av i en slags apokalyptisk ferd mot avgrunnen. Noe annet er å sitte i myke skinnstoler en torsdagskveld, mens kvinnene i salen nipper til hvit og rød vin, og snakke lett og ledig om svik, skam og psykoser av den sorten der mark begynner å kravle rundt i spritglasset.
– Eh. Det der er et minne det ikke kjennes helt bekvemt å dele med vilt fremmede mennesker, sier Persbrandt til slutt.
Men ingen gresk tragedie uten renselse. I dag er det en rehabilitert synder som har gitt seg hen til oljemaling og pusling i hagen, som teller sine godt over tusen nyktre dager og ser frem til at Sanna Lundell skal føde familiens tredje gutt utpå vårparten.
For til slutt karret Persbrandt seg opp igjen, med diagnosen bipolar og en ny forståelse av at selvmedisinering av maniske perioder har forårsaket mye av den smerten han har opplevd og forårsaket.
Ba om bråk
Kvinnehistoriene i hans kjølvann er tallrike nok til at de kunne samlet seg og laget et eget opprop i Metoo-føljetongen. Men den eimen av moralsk fordømmelse som har ligget i luften i månedsvis nå, synes som fordampet i lokalet som har hørt Persbrandts historie. Vennlige smil og forløsende latter hver gang han sjarmerer med sine små vittigheter – som det jo kreves en del av for å svelge unna den kosten som kommer.
Som da han så litt for lenge på to kvinner som definitivt var forbeholdt noen andres blikk. Eller som han selv formulerer det i boken: «Jeg klarte ikke å la vaere å knulle dem med blikket da jeg gikk forbi». Det endte opp med 20 sting i skallen og en irrasjonell, dyp frykt for mørket som sitter i ham ennå.
Så smiler han skjelmsk.
– Men, hehe ... I had it coming.