Hannah og hennes ensomhet
du ikke vite med en gang. Som lydig kone følger hun ham til fengselsporten og besøker ham jevnlig. Utenfor murene faller livet hennes sammen, og samfunnet skyr henne.
Overtydelig symbolbruk
Hannah benekter virkeligheten hardnakket. Hun er lojal, men hvor lenge kan hun vaere det? Få kan spille så intenst uten en motspiller som Rampling, men etter hvert blir de mange scenene hvor Hannah vandrer rundt helt alene, også filmens største problem og svakhet.
Hun går rundt i leiligheten sin, som er som en tidskapsel fra en svunnen tid. I lengden blir det dessverre monotont, på grensen til enerverende. Nerven og intensiteten, som er så sterk hos Rampling, mangler i regissør Andrea Pallaoros historiefortelling.
Hvor interessant er det egentlig å se Rampling gå ned tre etasjer – i beste Theo Angelopoulosstil – til T-banen? Til slutt er det ikke så veldig givende, og det føles som om regissøren ikke helt vet hva han egentlig vil fortelle. Gjentagelsene og monotonien fungerer bra i starten, men etter hvert blir det mest irriterende.
Det er heller ikke vanskelig å tolke filmens overtydelige symbolbruk. Hannah steller halvvisne plantet og leser høyt fra Ibsens Et dukkehjem. Det hele topper seg med kadaveret av en strandet hval på en øde strand.
Blant kalde og mørke farger hamrerPallaoros inn symbolene. Resultatet blir for selvhøytidelig.Det er sobert og stilsikkert, men samtidig også merkelig uengasjerende. Enkelte kritikere har hevdet at rollen som «vanskelig kunstner» er perfekt for Daniel Day-Lewis fordi han angivelig er en slik kunstner selv. Hadde det bare vaert så enkelt!
Den britiskfødte skuespille-