Høyr på den andre sida

Tankar rundt den store, politiske polariseringa som har hjemsøkt vårt land.

Noko mørkt er i ferd med å sige inn i norsk politikk og samfunnsdebatt. Ei voldsom polarisering og ein forbløffande aggresjon ser ut til å ha hjemsøkt vårt land.

Kva slags drivkrefter som ligg bak det me nå ser?

Kvifor oppstår dette akkurat nå?

Det er god grunn til å tru at den tradisjonelle politiske venstre/høgre-aksen gir mindre og mindre meining viss me skal forsøke å forstå denne politiske utviklinga. Denne aksen oppstod med industrialiseringa og er basert på sosial klasse og kampen om økonomisk fordeling som dominerande konfliktlinje. Denne politiske hovudaksen er blitt balansert med eit sett av mindre parti som målbar interessene til andre større samfunnsgrupper: KrF (kristenfolket og bibelbeltets pietisme), Senterpartiet (landbruket og distrikta), Venstre (dei liberale, spesielt laerarsjiktet før 68-generasjonen) og SV (dei akademisk utdanna etter 68). Og så dukka Frp opp i dette landskapet og tok sine posisjonar etter kvart som dette ordna og forutsigbare politiske kartet byrja å slå sprekker på 80-talet.

I tillegg til denne baerande økonomiske konfliktaksen, er sentrum-periferi identifisert som ein viktig dimensjon i norsk politikk. Denne har bidratt til å forklare den sterke posisjonen distrikta har hatt opp mot byane og sentralmakta her til lands.

Ulike verdiar og haldningar

Men skal me forstå drivkreftene under det som skjer no, må me vende oss mot sosiologien, spesielt den empiriske sosiologien som beskriv korleis ulike verdiar og haldningar fordeler seg i befolkninga. Det er spesielt to slike analyser frå vår tids sosiologi som kan bidra til å få oss til å forstå meir. «ubemidla» kulturarbeidar kan ha sterk samfunnsstemme og derfor er del av ein sosial elite. Og motsatt kan det vere med på å forklare at ein økonomisk rikeleg bemidla person med lite kulturell kapital (gjerne omtalt som «nyrik», «vulgaer» eller «oppkomling») ikkje alltid kjenner seg vel ansett blant den sosiale elite. I den mest omfattande kartlegginga av verdiar i Noreg, Norsk Monitor, går det eit fundamentalt verdiskilje mellom grupper med materialistisk og idealistisk verdiorientering. Grovt sett har folk med høg kulturell kapital ei «moderne idealistisk verdiorientering», medan dei med lite kulturell kapital har eit meir materialistisk og tradisjonelt verdisett.

Idealistane sitt verdisett er sterkt basert på «indre kvaliteter», altså kva ein person kan, meiner, likar og «ter seg». Dei tradisjonelle materialistane sitt verdisyn er i større grad basert på materielle og økonomiske faktorer. Den siste gruppa er meir opptatt av det naere og konkrete enn idealistane, som ofte ser på verden med store briller (landet, Europa, det globale). Dette er sjølvsagt ei grovt forenkla framstilling, men den får fram kontrastane. Og det er kontrastane som er interessante her.

Velstandsutviklinga

Det ser ut til at «kulturellkapital-skiljet» i større grad kan forklare vår tids politiske skiljelinjer enn økonomisk kapital. Dette lar seg forklare med velstandsutviklinga i Norge dei siste tiåra. Norge er inne i en epoke med ein enorm velstand som trass alt er relativt jamnt fordelt. Internasjonale analyser viser at Norge er eit av dei vestlege landa med minst økonomiske skiljelinjer i befolkninga. Fleirtalet sin økonomiske kvardag ligg i frå «heilt greitt» og oppover, og store deler av oss klumpar oss inn mot ein saerdeles brei økonomisk middelklasse. Når det er slik, blir det kanskje andre politiske tema som framstår som viktigare enn frykta for økonomisk nød.

Den meiningsproduserande klasse

Sjiktet med høg kulturell kapital har ordet i sin makt. Dei er flinke til å diskutere, argumentere og å snakke for seg og sitt.

I England kallar ein desse - med sedvanleg engelsk sarkasme - for «the chattering classes». Med eit meir sosiologisk korrekt begrep kan me kalle dette for «den meiningsproduserande klasse». Me finn dei att i utdanningssystemet, byråkratiet, politikken, jussen, kulturlivet, media og kommunikasjonsbransjen.

Dette sjiktet dominerer fullstendig samfunnsdebatten. For sjølv om desse kan krangle høglydt om ei sak, har desse store fellestrekk:

Dei er godt utdanna, er opptatt av kunnskap, har dei «rette» verdiane og er engasjert i det som er ansett som «viktige tema» i deira sosiale krets. Dette er tema som eksempelvis klima/miljø, kultur- og mediepolitikk, skule- og utdanningspolitikk og kampen for styrka rettigheiter for definerte grupper (eksempelvis feminister, homofile). Dette sjiktet har ei sterk «humanistisk-idealistisk verdiorientering» og går derfor ofte inn i større samfunnsspørsmål med eit klart etisk blikk.

Skepsis til fjern, ansiktslaus makt

I den andre enden av «kulturellkapitalaksen» finn me dei med tilsvarande svak stemme i samfunnsdebatten. Her ser verda heilt annleis ut.

På denne sida av samfunnsaksen vil me finne ein markant avstand til dei tema og det verdisyn som pregar sjiktet med høg kulturell kapital.

Her vil sosiologien vise oss at dette sjiktet blant anna er opptatt av tema knytta til eigen økonomi (lønn, arbeid, priser, skatt, avgifter, velferdsordningar) og tema knytta til eigen kvardag (bustad, lokalsamfunn, lokale saker). Me vil finne skepsis til fjern, ansiktslaus makt (byråkrati, «dei inne i Oslo», EU). Og me vil finne eit sjikt som verdset det praktiske og konkrete, det naere og jordnaere.

Denne gruppa anser derfor mange tema som får stor plass i samfunnsdebatten som irrelevante og «livsfjerne».

I enkelte saker blir denne verdimessige avstanden satt heilt på spissen og derfor blir også konfliktnivået spesielt høgt. Eit knippe eksempel:

Dette er ein verdikamp som følgjer kulturellkapital-aksen. Handlar saka om vern av utryddingstrua dyr eller handlar det om å sikre livsgrunnlag og tryggleik i eit lokalsamfunn? Kven har makta til å definere denne debatten? Og kva slags «bakteppe» ligg under her og forsterkar ein allerede latent frustrasjon? Kulturellkapital-aksen og sentrum/periferi-aksen spelar saman her og skapar ein stor sosiologisk og verdimessig avstand.

Kommune- og fylkessamanslåingar, nedbygging av lokale arbeidsplasser og samfunnsfunksjoner (politi, helse, post) er saker som med få unntak har ein tendens til å skape høg temperatur i norske lokalsamfunn. Mange ser ut til å frykte at staden dei bur på er i ferd med å bli utarma og marginalisert. Dette er mange stader ei høgst reell bekymring. Kan det hende at desse meiner at det offentlege Noreg (altså «storsamfunnet», «myndighetene», «staten», «de inne i Oslo») si oppgave er å sikre utsatte lokalsamfunn, ikkje bidra til å forverre ei allereie negativ utvikling?

Av alle brennbare tema er vel dette den reinaste vulkanen. Men igjen vil det vere fruktbart å sjå på denne debatten med sosiologiens briller. For kven er kritiske, kvifor er dei det og kven har «rett»?

Er det dei som faktisk er mest avhengige av velferdssamfunnet som er kritiske fordi dei er redde for ei enno større belastning på eit velferdssamfunn som allereie er under aukande press? Er det grunnlag for denne frykta?

Eller er det dei med idealistisk verdiorientering som har rett når dei meiner at me i rike Noreg har plikt til å hjelpe folk i nød og at desse uansett vil vaere ein viktig samfunnsressurs og skape eit kulturelt rikare land? Svara her vil med stor sannsynlegheit henge saman med graden av kulturell kapital.

ACER viser den store skepsisen til EU som fins i store samfunnslag. Mange fryktar at ein stor avstand til politiske beslutningar blir enno større ved at dei blir flytta «ut av landet». Og korleis kan den tradisjonelle høgre/venstre-aksen bidra til å forklare at H, Frp, V, MDG og Ap stemte for, medan Raudt, SV, KrF og Sp stemte mot? Det politiske kartet ser ikkje ut til å stemme heilt med terrenget her.

Ny akse gir eit nytt kart

Hvis me legg til side den tradisjonelle høgre/venstre-aksen og sorterer våre politiske parti etter kulturellkapital-aksen, anar me eit anna politisk landskap. Då ser me at Sp, KrF og Frp finn store deler av sine veljarbase i den eine enden av kulturellkapital-aksen og at SV, Raudt, V og MDG finn nesten alle sine veljarar i den andre enden. Her finn me også Høgre sin tradisjonelle veljarbase – urbane, verdikonservative grupper med høg kulturell kapital.

Dette nye kartet viser oss også at dagens regjering har kulturellkapital-skiljet skjaerande tvers gjennom seg. Det borgarlege prosjektet er avhengig av å forene Høgre sin tradisjonelle veljarbase med Frp sin veljarbase, to grupper med tilnaerma diametralt motsatt sosiologisk profil. Det som foreiner desse ytterpunkta i den borgarlege koalisjonen ser ut til å vere det liberalistiske «Kysthøgre».