Ti uforglemmelige øyeblikk
Denne uken er det 10 år siden Operaen i Bjørvika åpnet dørene. Anmelder Maren Ørstavik har samlet noen av de mest minneverdige øyeblikkene.
Praktbygget i Bjørvika har vaert et massivt løft for norsk opera og ballett, både for oss her hjemme og for vår plass i det internasjonale kunstfeltet. Etter ti år er det grunn til å feire:
Ambisiøse bestillinger, store kunstopplevelser og en åpenhet mot mange sjangre og arrangementsformer har gjort huset relevant for et stort antall besøkende. Men et operahus er ikke komplett uten store suksesser og sjokkerende skandaler – helst hver eneste sesong.
Etter 10 år i Bjørvika er dette 10 øyeblikk vi ikke vil glemme:
Da marmoren gulnet (2007)
Et nytt praktbygg bygges sjelden uten kriser. En av de største hodepinene var at den lekre og svindyre hvite carrara-marmoren fra Italia gulnet. Først inne i foajeen, siden ute på taket. Var det svovelkisforvitring? Jernkorrosjon? Impregneringsfeil?
Innendørsgulningen ga seg etter at steinen fikk tørke skikkelig, men ute blir steinene gulere og gulere. Noen tok til orde for at den måtte skiftes med norsk granitt, men Statsbygg har i stedet engasjert internasjonale forskere til å undersøke årsakene og komme med tiltak for vedlikehold i et 100-årsperspektiv.
Da Monteverdi gjenoppsto fra de døde på Scene 2 (2009–2012)
Lillescenen i Operaen, Scene 2, ble åsted for regissør Ole Anders Tandbergs lesning av Claudio Monteverdis eldgamle operaer Poppeas kroning og Ulysses vender hjem. Kritikerne var fra seg av begeistring, saerlig for Ulysses, og brukte ord som «åpenbaring», «gnistrende» og «teatralsk overflod». 1600-tallsmusikken fikk nytt liv gjennom Tandberg, med humor i dramatikken og omsorg for de musikalske kvalitetene – for ikke å snakke om toppsangere som Furio Zanasi.
Etter flere avlysninger og utsettelser av de store forestillingene under den første sesongen i nytt hus, viste forestillingene at det ikke bare er svaere hovedsceneproduksjoner som kan gi svaere operaopplevelser.
Da Stein Winge gikk ut mot Paul Curran i kvinnebladet Tara (2011)
Vi har tradisjon for kontroversielle operasjefer i Norge, og skotten Paul Curran fikk sterk kritikk både for manglende ledererfaring, svake kunstneriske visjoner og å gjenbruke produksjoner han selv hadde regien på.
Regissør Stein Winge tok bladet fra munnen i et intervju med kvinnebladet Tara og kalte operasjefen «en nybegynner som bare tenker på seg selv og sine venner». Debatten raste. Uken etter ble det klart at Curran sa opp sin stilling – to år før åremålet gikk ut.
Da Mimì døde av kreft og salen strigråt (2012)
Opera er best når det ender med at halve salen buer og halve salen jubler. Slik var det under oppsetningen av Puccinis klassiske La Bohème, etter at regissør Stefan Herheim hadde rotet rundt i de gamle kostymene som fulgte med på flyttelasset fra Folketeateret.
De franske fin-de-siècle-bohemene var blitt moderne mennesker, Mimìs taering var blitt til ondartet kreft – alt med et aerbødig nikk til historien gjennom gjenbruk av de gamle rekvisittene og klaerne. Det var en hardtslående tåreperse og en musikalsk fjaer i hatten for Marita Sølberg, som med sin sørgelige, usnobbete og trøstende stemmeprakt ble selve personifiseringen av Mimì – i alle fall for meg.
Da Justin Bieber lagde kaos på taket (2012)
Operaen er ikke bare finkultur. Taket er blant våre mest besøkte attraksjoner, og da Justin Bieber på kort varsel annonserte gratis promokonsert på taket våren 2012, var det beliebernes sjanse til å gjøre Operaen til sin egen. Plateselskapet Universal varslet 4000 utdelte billetter – men tenåringer lar seg ikke stoppe av sånt, og naermere 50.000 ungdommer sloss om plass på taket, langt flere enn oppbudet av sikkerhetsfolk var forberedt på. Byrådsleder Stian Berger Røsland omtalte saken i ettertid som en «dramatisk feilvurdering». 88 av ungdommene endte med å trenge legebehandling av kaoset, men ingen ble alvorlig skadet – sannsynligvis bare flaks.
Da Alexander Ekman fylte hovedscenen med vann (2014)
Den svenske koreografen Alexander Ekman skapte unntakstilstand på Hovedscenen i 2014 da han fylte scenegulvet med vann og fikk danserne til å plaske rundt i hans nye versjon av den ikoniske Svanesjøen. A Swan Lake, Ekmans første helaftens ballett, ble en enorm suksess. Den fikk oppmerksomhet over hele verden og har siden vaert på turné med Nasjonalballetten, blant annet på Théâtre du Champs Elysée i Paris, og den ble gjenoppsatt i Oslo. Vilt, vått og spektakulaert – vannballetten er blant Nasjonalballettens største hits hittil.
Da notene til den nye Peer Gynt-operaen uteble (2014)
Å bestille en helaftens opera over hele Norges nasjonalepos er et ambisiøst trekk. Og operasjef Per Boye Hansens prestisje-produksjon gikk ikke akkurat på skinner. Den estiske komponisten Jüri Reinvere fikk i oppdrag å skrive musikken flere år i forveien, men bare få uker før premièren hadde orkesteret ennå ikke fått hele partituret.
Kritikken haglet, og den fortsatte etter at teppet var gått opp. Nesten samtlige norske kritikere var misfornøyde med resultatet og kalte operaen overlesset, teksttung og fjern, selv om noen internasjonale kritikere fant hyggeligere ord. En kontroversiell bestilling ble til en ganske mislykket produksjon – men den rause kan påstå at den som intet våger, intet vinner. Den Norske Opera fikk i det minste en del oppmerksomhet.
Da Per Boye Hansen publiserte forsvarstalen sin i Aftenposten (2015)
Da det ble klart at Per Boye Hansen, operasjef siden 2012, ikke fikk forlenget sitt åremål våren 2015, slapp han raseriet løs i et makeløst, syv sider langt åpent brev til styret. Det fikk han publisert i Aftenposten.
Fortsatt er det mye rundt Hansens avgang som er uklart. Hansen selv pekte på en dårlig ledermodell der han var underlagt en administrativ sjef, mens ansattrepresentanter pekte på bekymringsmeldinger og dårlig arbeidsmiljø. At Hansen var for en nedbygging av det forholdsvis store solistensemblet til fordel for kortere kontrakter og frilansavtaler, hadde sannsynligvis sitt å si. Styret og administrerende direktør Nils Are Lysø insisterte på sin side på en «helhetlig vurdering» som aldri fikk noen saerlig forklaring, og styreleder Ellen Horn ble byttet ut like etter. En prosess som var et salig rot fra start til slutt.
Da pensjonsproblemet ble så stort at det gikk utover tilbudet (2016)
Et skikkelig gnagsår for de offentlige kulturinstitusjonene er de galopperende pensjonsutgiftene. På grunn av gode ordninger og tidlig pensjonsalder har utgiftene skutt til vaers de siste årene, fra 21 millioner kroner i 2006 til 117 millioner kroner i 2015. Det er varslet at operapensjonsloven skal vrakes – og muligens erstattes med en etterlønnsordning – men en ny ordning må først vedtas i Stortinget. I mellomtiden har Operaen slitt med røde tall og negativ egenkapital, noe som blant annet førte til ansettelsesstopp og betydelig faerre forestillinger i 2016 og 2017 enn årene før.
Da Ingrid Lorentzen fikk resten av ledelsen til å se ut som amatører (2017)
Noen ganger er det best å ikke gjøre så mye. Etter Per Boye Hansen-skandalen satt ballettsjef Lorentzen stille i båten mens KarlHeinz Steffens og Annilese Miskimmon ble ansatt som henholdsvis ny operasjef og musikksjef. Harmonien varte ikke lenge.
Steffens dro en Hansen og sa opp i et åpent brev i Aftenposten, hvorpå administrerende direktør Nils Are Lysø ikke så noen annen råd enn å ta sin hatt og gå selv. Mens de andre sjefene kranglet seg imellom, gjorde Lorentzen det hun gjør best: I april tok hun med seg Nasjonalballettens solide kombo av eget materiale, moderne dans og klassisk ballett på turné til Paris og Wien og imponerte Europa. Å vaere kulturleder er ingen dans på roser, men Lorentzen har vist at stormende konflikter ikke er nødvendig for drivende god kunstnerisk utvikling.