Har trommet seg inn i hjertet av norsk musikk
Det er så utrolig mye man kunne sagt om italienske Paolo Vinaccia. Alt ved ham er som en eventyrlig fortelling. Da den kreftsyke mannen mot alle odds fylte 64 år for noen uker siden, ble han behørig hyllet av venner, medier og kolleger fra ulike deler av Artist-Norge.
Blant annet ble det, uten hovedpersonens viten, laget en seks CDers boks med 64 kutt med ulike artisters innspillinger som han har medvirket på. Samt et intervju.
Listen over artister som har hatt gleden av hans kunnskaper, kan leses som en mektig oversikt over hva som har rørt seg i norsk musikkliv de fire siste tiår. Det vaere seg jazz, pop, rock, folkemusikk, viser, samtidsmusikk, country, blues, soul, world music eller annet – dette virtuose rytmeunikumet har hatt sine trommestikker borti alt sammen.
Imponerende musikalsk bredde
Antall album han har medvirket på, har passert hundretallet. I seg selv imponerende fakta, men det som kanskje imponerer enda mer, er den musikalske bredden og den fantasi og oppfinnsomhet han har bidratt med i sluttproduktet. Vinaccia er en perfeksjonist med et stort hjerte for musikken, men kan også vaere kompromissløs.
Noe av det gledeligste ved samlingen er oppdagelsesmomentet. Flere ganger tar jeg meg i å tenke: Var han virkelig med her også?
Når det er sagt, er låtutvalget gjort med fingertuppfølelse. Samtidig er mange av bidragene blitt folkeeie, som Kine Hellebusts og Anders Roggs «Det hainnle om å leve», Maj Britt Andersens «Sure Sivert» og Anne Grete Preus’ «Jeg er en by».
Det er blitt sagt om Vinaccia at han aldri slår, men spiller. Lytter man til de mange innspillingene med et ekstra fokus på rytmespillet, slår det en hvor presist, lekent og variert spillet er. Det er som om trommeslageren blir ett med musikken. Han har kanskje gjort seg mest bemerket som jazzmusiker, spesielt gjennom samarbeidet med Arild Andersen, men han er så mye mer. Lytt derfor til Steinar Albrigtsens «Till the Morning Comes». Presist.
Fortjente godord
Paolo Vinaccia er en følsom musiker som med varsom hånd rytmelegger selv den ømmeste melodi. Et eksempel er Herborg Kråkeviks «Bøn», en sang av Kenneth Sivertsen, mens Rønnaug Foss Alsviks «Huldredans» er det motsatte – virtuos og medrivende.
Morten Harket har også nytt godt av Vinaccias tjenester. Sammen med Bendik Hofseth setter han preg på «Brodsky Tune», fra Harkets soloalbum Wild Seed.
Det er så mange høydepunk- ter her at plassen til å nevne dem ikke strekker til: Sondre Bratlands «Fløytelåt» spesielt, eller bidragene med Arild Andersen, Bendik Hofseth, Iver Kleive, Vamp, Sigvart Dagsland, Beady Belle, Bjørn Eidsvåg, Knut Reiersrud, Kari Bremnes, Jan Eggum og Ole Paus.
Det jeg imidlertid vil fremheve, er boken som følger med. Der har hver enkelt av de medvirkende artistene skrevet velfortjente godord til Vinaccia. Disse små meddelelsene sier mye om respekt, om mannen, hans bidrag og kanskje mest om ham som inspirator, venn og menneske. Samtidig fyller de ut bildet av en unik musiker.