Olav H. Hauge på sitt svakeste
Han skrev «Norges beste dikt gjennom tidene». Denne nye samlingen har enkelte flotte dikt - og mange svake.
Tidligere upubliserte dikt samlet i en svaert ujevn bok.
Har man en vinner på laget, så må det utnyttes til fulle. Sånn tenker de fleste bokforlag, og i saerdeleshet Det norske Samlaget. Det går knapt en sesong uten at forlaget finner en vri på Olav H. Hauge eller Jon Fosse.
Slike gjenutgivelser, antologier og best of kan vaere smart formidling. Faren er at man tvaerer ut et unikt materiale.
I tilfellet Olav H. Hauge er det allerede kommet et par tvilsomme bøker, og vårens diktsamling ligger i grenselandet. Den har firefem flotte tekster, men helheten mangler dikterens spesielle signatur. Faktisk er denne mangelen det mest oppsiktsvekkende ved Seljefløyta. For hvordan kan det ha seg at en begavet poet som Hauge skriver så pregløst som her?
17-åring viser lovende takter
Seljefløyta lanseres som den første samlingen av Hauges tidlige og etterlatte dikt. Ingen av de 43 tekstene har tidligere vaert publisert i bokform. Utvalget er gjort av Bodil Cappelen, som var gift med forfatteren.
I forordet forteller hun at Hauge forsøkte å få utgitt en diktsamling i 1938, men at den ble refusert. 25 dikt fra dette manuset er med i Seljefløyta. Fire andre dikt er skrevet på 1920-tallet, da Hauge fremdeles var tenåring. En stor bolk er fra 1940-tallet, mens samlingens siste dikt ble funnet etter Hauges død og er udatert.
Olav H. Hauge var bråmoden og talentfull, det bekrefter Seljefløyta til fulle. Som 17-åring var han godt i gang med selvstudier innenfor språk, filosofi og litteratur. Samlingens første dikt er en hyllest til hans forbilder i skaldekunsten.
Som 17-åring skriver han også et dikt som peker direkte mot hans senere mesterskap i de fyndige stubbene. Han legger fortellerstemmen til en meitemark: «Eg er berre / makken i mold / mismaett av alle / fuglar til føde». Marken misunner fuglens frie ferd og fantaserer om å få se sol, måne og verdensrommet.
Går amok i bokstavrim
Men Hauge skal vise seg å gå en lang omvei før han finner tilbake til dette gode sporet. I 20-årene skriver han tradisjonell naturlyrikk i stramme verseformer. Poeten inntar en klassisk positur, skuer ut over landskapet og skildrer årstidenes gang. Mange av disse titlene har generiske titler, som «Sumarkveld», «Haust I», «Haust II» og «Vinterdag».
Kampen mellom vinter og vår er et gjennomgangsmotiv. «Atter stig ein morgon», skriver den ganske unge poeten på gammelklokt, klisjepreget vis og minnes lekeplasser fra barndommen: «Me hitta heim i Hella / frå me var øresmå; / der song den fyrste lerka / mot himlen høg og blå (..) Men det er lenge sidan / og eg hev fare vidan».
Stiløvelser
Det er stiløvelser, naturligvis. Sjangeren er malende, nostalgisk skjønnskrift. Hauge øver seg så mye på bokstavrim at han ofte går amok. Kun ett av ordene i følgende verselinje begynner med en annen bokstav enn r, men da er det til gjengjeld en bokstav som rimer med to andre ord i samme linje, nemlig y: «raud ryslyng rodnar yver rabb og ryng».
I en senere verselinje er det bokstaven s som skal ut og ri: «Eit snøland søv i sør som sylvskaut syfter».
Ikke som Jacobsen og Uppdal
Hauge velger et tradisjonelt uttrykk, til tross for at norsk poesi på 1930-tallet var en brytningstid. Jord og jern (1933) av Rolf Jacobsen fremstår som en råtøff og futuristisk bok til sammenligning. Kristofer Uppdal naermest som en villmann.
Hauge på sin side virker merkelig distansert som poet, nesten upersonlig. Også han vil speile menneskelige vilkår i landskapets dramaturgi. Et omfattende dikt om naturen i Ulvik munner eksempelvis ut i følgende klaustrofobiske linjer:
«Men her var trongt, og svarte vintrar frøyser / meir is kan hende enn ein vårdag løyser.»
Poeten viser opplagt til en sinnsstemning, men den menneskelige dimensjonen i disse diktene mangler ofte inderlighet - eller sting.
Completely mad
Jeg måtte til forfatterens dagbok for å skjønne hvorfor det kunne bli slik. I hvert fall får dagboken tankene på glid.
Det viser seg at Hauge har et langvarig opphold på sykehus på midten av 1930-tallet. Han skriver om det på engelsk, underlig nok: «I had got a severe cold and went suddenly mad. Completely. My father was asked to come and he was compelled to bring me to an asylum at Bergen (...)».
Hauge ble sendt videre til Valen sykehus, der han var pasient i perioden 1934-1937.
Søker ro
Både dagboken - og nå Seljefløyta gir inntrykk av at Hauge i løpet av denne tiden ble oppriktig redd for hva som fantes i hans sinn. Kanskje velger han, bevisst eller ubevisst, en disiplinert skrivestil som ikke åpner for et ekspressivt kaos av den typen vi finner hos Obstfelder og Uppdal. Hauge later snarere til å søke ro diktningen, trøst i naturen.
Det naermeste vi kommer denne poetens indre mørke er et dikt som faktisk handler om dette behovet for trøst:
«Ut or dødsens skuggar kom eg, stirde fåfengt imot gry / inntil sola som eit eldhav braut igjenom regngrå sky / og ein solblå vår sprang ut att like evig ung og ny».
Solens gjennombrudd kan «svala usael elsk og trong», skriver han, «til eg eingong laerer leva utan ganglaus klynk og song».
Våger å kjenne etter
Jeg tror denne ambisjonen om å leve et harmonisk liv måtte skrinlegges før Hauge kunne skrive vesentlig litteratur. Debutsamlingen fra 1946 har flere dikt som tyder på at han gradvis åpnet for å bruke spenningsfylte sinnsstemninger i skrivearbeidet. «Faren» er ikke over, og dagboken viser at Hauge store deler av livet hadde skrekk for sykdom. Men han finner sine egne veier i både livet og diktningen.
Også i Seljefløyta stiger den litteraere kvaliteten med årene. Hauge uttrykker seg i flere sjangre og eksperimenterer med både nidportretter og knappe dyredikt.
Legge livet i rør
Samlingens høydepunkt har tittelen «Me legg bekken i røyr» og er datert 1953. Her er det den eminente poeten som taler, den Hauge som kan uttrykke bittersøt livsvisdom i bilder med både ynde og skarphet. Diktet er stilet til bekken, men nesten uten at du merker det, så blir bekkens vilkår dine egne, og Hauge kan avslutte med en av disse stillferdige saluttene som er hans kjennemerke:
No gamle bekk, lyt du i røyr og renna til fjords i eit einaste køyr
(...) du faer ikkje bera rusk på rygg stå og diga i myri og ala på mygg,
(...) du faer ikkje kjaela ungar um fot gje drikke til fuglar og tyrstande rot
(...)
Bekken er komen i røyr av sement.
Livet skal etter, beint, plent.
(...) ingen skal lenger på eigi hand luffe og tru ei forunderleg verd er hans nei, greidt skal det skura frå vogge til grav, til du som bekken er komen i hav.
Dette diktet er det bare å inkludere neste gang Samlaget utgir samlede verker av Olav H. Hauge. Det samme gjelder «Bygdeklokkaren» og «I cella».
Størstedelen av Seljefløyta er kun av interesse for dem som er oppriktig glad i denne poeten, og som til og med kan kjenne sympati for svake dikt fordi de speiler en vanskelig livssituasjon.
Selv om jeg tilhører denne gruppen, vil jeg mene at Seljefløyta hadde stått sterkere som en mer kresen og kompromissløs bok.