Vi trenger Paul Gilroys stemme mer enn noensinne
Uvitenskapelige ideer om «rase» synes å vaere på full fart tilbake.
Gilroy er en mangeårig dedikert antirasistisk tenker, offentlig intellektuell og aktivist
I en tid hvor etnisk og kulturell renhetstenkning, rasisme og diskriminering har vendt tilbake med stor styrke i Europa og USA er det viktigere enn noen gang å lese tenkere som setter oss i stand til å se det sammensatte i den kulturelle og kunstneriske humanistiske arven vi alle er del av som mennesker.
Paul Gilroy, en av verdens ledende og mest innflytelsesrike postkoloniale tenkere de siste tredve årene, er en slik tenker.
Mellom 17. og 20. april er Paul Gilroy for første gang på over et tiår i Norge for en serie med arrangementer på litteraturhusene i Oslo og Bergen og ved universitetene i Oslo og Bergen.
Elev av Stuart Hall
Gilroy ble født i 1956 på Londons østkant, som sønn av en britisk-guyansk mor og en britisk far. Han er i dag professor i amerikansk litteratur og afroamerikanske studier ved King’s College London (KCL). Gilroy har blant annet hatt professorater ved Harvard, Yale og London School of Economics.
I 2006 holdt han de prestisjefylte W. E. B. Du Bois-forelesningene ved Harvard University i USA, en forelesningsrekke som er oppkalt etter den afroamerikanske sosiologen, forfatteren og borgerrettighetsaktivisten W. E. B. Du Bois (1868-1963), den første afroamerikaneren som avla en doktorgrad ved et amerikansk universitet.
I 2012 ble Gilroy opptatt i Det Britiske Vitenskapsakademiet. Gilroy var elev av og en naer medarbeider med den nå avdøde britisk-jamaicanske intellektuelle Stuart Hall (1932-2014). Hall regnes som en av grunnleggerne av fagdisiplinen cultural studies, eller kulturstudier, en fagdisiplin som ble utviklet under Halls ledelse i og ved University of Birmingham i Storbritannia.
Det var også ved dette universitetet Gilroy avla sin doktorgrad i 1986. Da hadde han alt rukket å vaere medredaktør og medforfatter på den innflytelsesrike antologien The Empire Strikes Back: Race and Racism in the 1970s, som utkom i 1982.
Internasjonalt gjennombrudd
Gilroys internasjonale gjennombrudd kom med monografien There Ain’t No Black In The Union Jack: The Cultural Politics of Race And Nation i 1987.
Blant andre sentrale titler i Gilroys omfattende forfatterskap finner vi The Black Atlantic: Modernity And Double Consciousness (Harvard University Press, 1993), Against Race: Imagining Political Color Beyond The Color Line (Harvard University Press, 2000) og Darker Than Blue: On The Moral Economies of Black Atlantic Culture (Harvard University Press, 2010).
Antirasistisk tenker
Gilroy er en mangeårig dedikert antirasistisk tenker, offentlig intellektuell og aktivist, og dette markeres også ved tittelen på en av hans forelesninger under oppholdet i Oslo, nemlig «Verdien av antirasisme».
Men Gilroy er i denne sammenheng interessant også fordi han motsetter seg essensialistisk tenkning om kultur, tradisjon og etnisitet både blant hvite og svarte.
Det er et etter hvert veletablert faktum i samfunnsvitenskapelig forskning at det Gilroy karakteriserer som «rasiologisk tenkning», eller altså ideen om at mennesker kan inndeles i «raser», mer enn noe annet er en sosial og politisk forestilling. Men det er altså sosiale og politiske forestillinger som i vår tid fortsatt har merkbare og alvorlige konsekvenser saerlig for individer som i kraft av hudfarge, kulturell eller etnisk bakgrunn eller personlig tro, skiller seg ut fra andre.
Avvisning av «rasiologisk tenkning»
Gilroy har i boken Against Race fra 2000 og tallrike andre arbeider tatt til orde for en konsekvent avvisning av «rasiologisk tenkning» fra både svarte og hvite. Dette er etter alt å dømme lettere sagt enn gjort, nettopp fordi det er et fellesmenneskelig og universelt karaktertrekk at vi klassifiserer hverandre og våre omgivelser med utgangspunkt i det vi antar er fornuftsbaserte snarere enn vitenskapelige kategorier.
Gilroys mentor Stuart Hall er blant dem som i sin posthume utgivelse The Fateful Triangle: Race, Ethnicity, Nation (Harvard University Press, 2017) har påpekt at noe av det som gjør uvitenskapelige ideer om «rase» så tiltrekkende, til tross for alt vi vet om hvilken skade mot vår felles menneskelighet og menneskeverd som disse ideen har forvoldt i historiens løp, nettopp er at de tilbyr en så enkel og lettfatte-
lig måte å tenke om menneskelig forskjellighet på.
Transnasjonale, kosmopolitiske og globale
Når Gilroys kritikk av essensialistiske ideer om «rase» har brodd i flere retninger, er det fordi han stiller seg nokså skarpt avvisende til en ukritisk feiring av en forestilling om svart identitet, historie og bevissthet som noe som kan frakobles vestlig historie.
Her er han i likhet med Stuart Hall sterkt inspirert av det den amerikanskjamaicanske antropologen David C. Scott har karakterisert som «det karibiske problemkomplekset», og hvor nettopp det sammensatte og komplekse ved menneskelig identitet og sameksistens i den postkoloniale era står i fokus for den analytiske oppmerksomheten.
Klarest kommer dette nok til uttrykk i det som er Gilroys mest leste og siterte monografi, nemlig The Black Atlantic, som første gang utkom for fem og tyve år siden. Her tar Gilroy utgangspunkt i det han karakteriserer som en «svart atlantisk tradisjon», som utgjøres av svarte intellektuelle og tenkere før og nå som på en kreativ og original måte gjør sitt krav på å vaere del av og snakke til en vestlig og moderne intellektuell tradisjon med innlån og utlån av tanker og ideer.
Svarte kunstneriske og intellektuelle tradisjoner må ifølge Gilroy forstås som grunnleggende transnasjonale, kosmopolitiske og globale. Det betyr også at han stiller seg krast avvisende til afrosentriske forestillinger forankret i en ukritisk og ahistorisk feiring av førkoloniale afrikanske samfunn.
Trenger Gilroys stemme
Gilroy er også usedvanlig vel opplest på feministisk teori og kritisk til en del afrosentriske forestillinger knyttet til at veien til like rettigheter for svarte går gjennom en fremheving av svarte menns verdighet til glemsel for svarte kvinner.
Gilroy er, spesielt i oppfølgeren Against Race fra 2000, saerdeles opptatt av det potensialet for kritikk av og motstand mot nasjonalistisk og patriarkalsk renhetstenkning som ligger i diasporabegrepet og diasporiske erfaringer.
I en tid hvor ahistoriske og kunnskapsløse forestillinger om europeiske samfunn, inklusive Norge, som historisk sett etnisk og kulturelt homogene, og uvitenskapelige «rasiologiske» ideer synes å vaere på full fart tilbake også i intellektuelle kretser, trenger vi Gilroys stemme mer enn noensinne.