En hyllest til Utredningsinstruksen

Norske politikere blir ofte plaget med at de mangler visjoner. Det blir liksom så smått og nøkternt store deler av tiden. Noen justeringer på en ordning her, en liten forskrift der – hvilket samfunn ser de egentlig for seg at vi skal leve i om 10– 15–20 år?

Én slik visjon har vaert den store drømmen for jernbanen på Østlandet. En InterCity-løsning som knytter Oslo sammen med Hamar, Tønsberg, Fredrikstad og Hønefoss. En bane som opphever alle debatter om pendlerproblemer til og fra Oslo, som genuint binder sammen regionen til ett bo- og arbeidsmarked, som gjør at klimautfordringen plutselig ble litt mindre her hjemme. Snakk om Kinderegg. Visjonen er blitt omfavnet og stemt frem av et samlet storting, og festen ble markert med et stortingsvedtak om å realisere drømmen innen 2024 allerede, synliggjort i Nasjonal transportplan.

Nå ser det ut til at vedtaket ikke var så mye verdt likevel. Tverrpolitisk enighet varte bare så lenge. For nå kommer fagmiljøene, byråkratene og andre gledesdrepere. 2024 er nesten utopisk, sier de. Det blir mange milliarder dyrere og mye vanskeligere å få til sammenlignet med å tenke mer stykkevis og delt, over et lengre tidsrom, sier de.

Her lukter det dobbeltspor til politikerforakt. Men den forakten må politikerne, og denne gangen Erna Solbergs regjering, takke seg selv for. Selv de som hever kunnskapsfanen høyest, har et litt lunkent forhold til utredninger. Utredninger versus visjoner? Det siste er klart morsommere enn det første.

Noen grunnleggende spørsmål

Navnet skjemmer ingen, heter det, men det er mulig at Utredningsinstruksen sliter litt med å treffe de store massene. Men nettopp de store massene, velgerne, skattebetalerne og brukere av offentlige tjenester skal vaere sjeleglade for at vi har en slik instruks. Det er dem den skal gagne, instruksen som spør de avgjørende spørsmålene før politikerne vedtar reformer, regelendringer eller investeringer:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?

2. Hvilke tiltak er relevante?

3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?

4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?

5. Hvilket tiltak anbefales og hvorfor?

Jeg ønsker meg en T-skjorte som det står «Utredningsinstruksen» på.

6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?

Spørsmålene er ganske grunnleggende i forkant av at milliarder loves bort til et prosjekt. Penger har alltid en alternativ utnyttelse, og politikerne skal undersøke om pengene de har tenkt å bruke, kan komme til bedre bruk på andre måter, samtidig som målet nås. Spørsmålene er også viktige før regler som angår hundretusenvis av nordmenn, iverksettes. Det er jo greit å vite om de får noen uheldige konsekvenser for noen, så det ikke kommer helt overraskende på.

Likevel – spørsmålene stilles ikke ofte nok.

Budsjettkrise krever kjappe løsninger

Det er ikke så rart, kanskje, at Utredningsinstruksen og den krevende fetteren, Samfunnsøkonomisk analyse, ikke får sin rettmessige plass før politikerne gjør sine vedtak. Da de blåblå skulle redde Regjeringens liv i forbindelse med forhandlingene om statsbudsjettet høsten 2016, begynte det å haste alvorlig på slutten. Løsningen fant de i Venstres vidløftige visjon om økt innblandingskrav for biodrivstoff i norske kjøretøy. Det ble besluttet uten utredninger av verdi. Vaktbikkje Riksrevisjonen slaktet ambisjonen og gjennomføringen av de tidligere målene nylig, og det er bare flaks hvis det lysner etter hvert. Hverken spørsmål 2, 4, 5 eller 6 synes å vaere stilt. Det er dessverre ikke helt uvanlig.

Utredningene er for dårlige

Direktoratet for økonomistyring (DFØ) undersøkte i 2016 i hvilken grad departementene, og dermed statsrådene, følger opp plikten de har til å utrede før vedtak gjøres. Resultatet var forstemmende dårlig. Etter at det blir slått fast at departementene (og politikerne) er gode på problembeskrivelsen, kommer det: «Vi ser at utredningene generelt har mangelfulle virkningsvurderinger. Det er i mange tilfeller kun de positive virkningene av tiltakene som fremheves, mens det kan synes som om negative virkninger i stor grad er fravaerende.»

I den nye instruksen, som kom for et par år siden, ble kravet til å utrede alternative tiltak forsterket. Hele syv av ti av de undersøkte utredningene inneholdt bare ett tiltak. Så vet alle som følger politikk at tiltaket i seg selv ofte er målet, og at resultatet har det med å bli glemt. Den som er bekymret for velferdssamfunnets baerekraft, må også vaere bekymret for viljen til å utrede og evnen til å utrede med høy nok kvalitet.

Visjoner på jordet

Så finnes det situasjoner der politikerne gjennomfører som planlagt selv om de kjenner til at tiltaket de velger, ikke er det beste, eller hvor de er fullstendig klar over at billigere løsninger finnes. Det kan vaere et politisk valg. Men det må vaere et kjent valg, ikke minst for velgerne.

Visjoner er fine greier. Men selv visjoner må utredes, også når det er fare for at de blir parkert som helt på jordet.