De ugjennomsiktige konfliktene
I mange av de nye konfliktene er det uklart hvem som er angriper og hvem som er de stridende partene.
Den britiske regjeringen reagerte på attentatet mot en russisk avhopper i Salisbury med omfattende diplomatiske straffetiltak, støttet av vestlige allierte. Det var ikke bevist at president Putin og det offisielle Russland sto bak. Britiske kjemikere hevdet at også andre aktører kan bruke de spesielle kjemikaliene.
Gassangrep
I fjor sendte USA kryssermissiler mot en syrisk flyplass som straff for et gassangrep som rammet sivile, før noen form for indisier pekte mot Assadregimet. Denne gangen er det storpolitisk krise mellom USA og Russland over et angivelig gassangrep i Øst-Ghouta. USA går til angrep og president Trump kalte Assad et dyr umiddelbart etter at meldingene kom, lenge før det var uavhengige holdepunkter for at han og regimet står bak. Assad-regimet har uansett mest å tape på bruk av gass, mens flere andre grupper har alt å vinne på en provokasjon som fører til angrep på syriske styrker. Motiv blir ikke tillagt noen vekt.
Krenkede statsledere
Bak britiske og amerikanske reaksjoner ligger det to forhold som driver krisene frem. Det ene er at krenkede statsledere har stort behov for å vise handlekraft. De er under press av sterke følelser og mye skråsikkerhet i mediene, med rystende bilder av ofre. De har sin egen troverdighet å forsvare. De kan flyte på et konfliktmønster som allerede er etablert. I Frankrike i 2011 ble det sagt at president Sarkozy gikk i spissen for å bombe Libya fordi han hadde vaert kritisert for passivitet da den arabiske våren startet i Tunis året før.
Det andre forholdet er at konflikter og krig stadig blir mer ugjennomsiktig og kaotisk. Ikke-statlige aktører skjult bak mange slør spiller en større rolle. De kan anvende avanserte våpensystemer og har store ressurser til desinformasjon på nettet. Tradisjonelle skillelinjer i krigføring er visket ut – mellom krig og fred, venn og fiende, stridende og ikke-stridende. Allianser skifter på uoversiktlige måter. Cyberangrep på styringssystemer og informasjonskanaler er mer effektive og fryktskapende når det er ukjent hvem som står bak. Oppklaringen av slike angrep ligger stadig på etterskudd, slik som de mange historiene om fremmed påvirkning av politiske valg.
Journalistikk under press
Et attentat kan ha som mål å øke kaoset og konfliktnivået ved å spille på kjente motsetninger. Krigen i Syria kjennetegnes ved et stort antall stridende grupperinger med vekslende allianser og mål. Mange har tilgang til avansert våpenteknologi og dataekspertise. Informanter kan vaere under sterk kontroll eller ha motiver for å villede utad. Samtidig er undersøkende journalistikk under press. Da den prisbelønte reporteren Seymour Hersh stilte spørsmålstegn ved hvem som hadde ansvaret for de tidlige gassangrepene i Syria i 2013, møtte han heftige angrep både i USA og internasjonalt. Han kan ha tatt feil ved å peke på Nusra-fronten, men ikke ved å stille spørsmål ved forhastet ansvarsplassering.
Denne situasjonen kommer til å forverre seg. Ikke-statlige aktører vil bli mer avanserte. Desinformasjon vil bli mer systematisk fordi teknologien utvikler seg. I mange av de nye konfliktene vil det vaere uklart hvem som er angriper og hvem som er de stridende partene. Da får vi mer statlig handlekraft i blinde.