Et ulovlig missilangrep
Natt til lørdag ble mer enn 100 missiler avfyrt mot mål i Syria i en koordinert aksjon mellom USA, Storbritannia og Frankrike. Missilangrepet kommer etter påstått bruk av kjemiske våpen av syriske militaere mot sivilbefolkningen i Øst-Ghouta, der minst 40 mennesker ble drept.
Aksjonen mot Syria fikk støtte fra NATO. Utenriksministeren Ine Eriksen Søreide uttrykte raskt at Norge «forstår» bakgrunnen for angrepet siden «enhver bruk av kjemiske stridsmidler er forbudt». Men var missilangrepet lovlig? Det korte svar er nei.
I utenriksministerens pressemelding finner vi ikke noe om det rettslige grunnlaget for angrepet. Dette er bemerkelsesverdig når norske myndigheter regelmessig understreker hvor grunnleggende folkeretten er for verden og for Norge. Dessverre kan dette ses som en tendens, hvor folkeretten strekkes og blir brutt i kampen mot terror, USAs forrige bombing i Syria og Tyrkias pågående invasjon av Syria.
Bruk av vaepnet makt er forbudt etter FN-paktens artikkel 2 nr. 4. De eneste unntakene er dersom FNs sikkerhetsråd har godkjent maktbruken, dersom den skjer i selvforsvar, eller med samtykke fra vedkommende stat. Ingen av disse vilkårene for bruk av makt var oppfylt i dette tilfellet.
Humanitaer intervensjon
USA har begrunnet angrepet med at det var nødvendig for å hindre Assad fra å bruke kjemiske våpen igjen. På lik linje har Frankrike uttrykte at det var «legitimt», som i Kosovo-bombingen. Men folkeretten gir ikke grunnlag for slike preventive, militaere tiltak, selv ikke mot grove krigsforbrytelser.
Storbritannia har forsøkt å begrunne angrepet i en rett til humanitaer intervensjon. Men Storbritannia er av de meget få land som hevder at en humanitaer intervensjon er lovlig uten godkjennelse fra Sikkerhetsrådet. USA og Norge har aldri anerkjent at folkeretten gir adgang til humanitaer intervensjon.
I støtten til USA, Storbritannia og Frankrike prøver den norske utenriksministeren også å gi saken et juridisk skinn. Hun sier at missilangrepet må «sees i lys av Sikkerhetsrådets tydelige pålegg til Syria fra 2013 om å destruere sitt kjemiske våpenprogram». Men denne resolusjonen gir ikke grunnlag for bruk av vaepnet makt. Det gjør heller ikke avtalen om kjemiske våpen. Brudd på denne avtalen kan i seg selv ikke rettslig begrunne bombingen.
Det betyr ikke at situasjon er enkel. Det er mer enn forståelig at verden er sjokkert over bruken av kjemiske våpen i Syria. Man kan også med god grunn bli frustrert over at dagens folkerett ikke tillater sterke reaksjoner mot stater som bruker kjemiske og andre farlige våpen, og saerlig at et fast medlem av Sikkerhetsrådet kan bruke sin vetorett mot iverksetting av effektive tiltak. Men før vi aksepterer at vestlige land kan bryte folkeretten når det er moralsk legitimt, må vi vurdere tre innvendinger.
Folkeretten gir ikke grunnlag for preventive, militaere tiltak, selv ikke mot grove krigsforbrytelser.
Viktige innvendinger
For det først undergraver bombingen det folkerettslige forbudet mot bruk av militaer makt. Vesten har med rette kritisert Russland for intervensjonen på Krim og den militaere tilstedevaerelse i Øst-Ukraina. Når NATO-landene angriper uten folkerettslig grunnlag, svekker dette troverdigheten av den vestlige kritikken. Folkeretten setter forholdsvis klare grenser, men hva som anses legitimt er det stor uenighet om mellom statene. At bruk av makt skal reguleres av folkeretten og ikke hva som er legitimt, er ikke minst av betydning for Norge, som et lite land med en stor nabo.
For det andre kan man spørre om det er tilstrekkelig demokratisk kontroll over Norges deltagelse i ulike koalisjoner som ønsker å bruke makt i strid med folkeretten. Regjeringen insisterer på at det ikke er noe formelt krav om Stortingets samtykke til militaeraksjoner. Arbeiderpartiets leder i Storbritannia, Jeremy Corbyn, har igjen reist den langvarige debatten i Storbritannia om at parlamentet må gi samtykke til krigføring. Som kjent ble Storbritannias bombing av Syria stoppet av parlamentet i 2013.
For det tredje, hvis kjemiske våpen begrunner folkerettsstridig bruk av makt, hva er det overordnede prinsippet og hvordan skal man sikre at statene er konsistente i sin maktbruk? Hva med å bruke militaer makt mot Assads øvrige overgrep mot sivilbefolkningen eller den etniske rensingen av rohingya-muslimer?