Fjern­sy­net har va­ert min beste­venn si­den jeg var tre år

Aftenposten - - Meninger - Jen­te (16)

Min ge­ne­ra­sjon har va­ert prøve­ka­ni­ner.

Jeg kan hus­ke førs­te gang jeg fikk min egen data­ma­skin. Jeg var ni år, og store­søs­te­ren min var sur for at jeg fikk en data­ma­skin sam­ti­dig som hen­ne. Før jeg fikk min egen data­ma­skin, lån­te jeg mam­mas. Der satt jeg og søs­te­ren min klist­ret foran skjer­men og spil­te 123spill, Spille­spill, GoSu­perMo­del, Pen­guin­club og Mo­vie­star­pla­net. Her ble ti­me­ne brukt mens års­ti­de­ne og barn­dom­men min gikk for­bi.

Øyne­ne sved

Ak­ku­rat den barn­dom­men som jeg had­de, var også fylt med den evi­ge støy­en fra min beste­venn: fjern­sy­net. Fra jeg var tre år, så jeg på Dis­ney og Nicke­lo­de­on. Jeg løp hjem fra sko­len. Helt bort til min elsk­ba­re TV. En rask pau­se for å spi­se mid­dag. Løpe til­ba­ke. Øyne­ne sved da klok­ken ble ti på kvel­den. Se­ri­ene på Dis­ney ble plut­se­lig på en­gelsk iste­den­for norsk. Mam­ma rop­te at jeg måt­te leg­ge meg. Tvang meg bort fra so­fa­en og til sen­gen.

Jeg les­te rosa­b­log­ger da jeg gikk i 5. klas­se. Fikk Face­bo­ok, Insta­gram og Snapchat ett år se­ne­re. På den ti­den had­de jeg lav selv­til­lit og selv­fø­lel­se. Jeg var an­ner­le­des, rar, stygg og fat­tig. Jeg opp­lev­de at jeg sam­men­lig­net meg med alle jen­te­ne og had­de en de­pres­siv tanke­gang i fle­re år. Tenk det! Å føle seg de­pri­mert når man ba­re er ti år.

Jeg lov­te meg selv at jeg ald­ri skul­le le­ser blog­ger igjen og ald­ri føl­ge per­soner på so­sia­le medi­er som tjen­te pen­ger på å va­ere per­fek­te. Jeg har ikke holdt løf­tet fullt ut, men mo­ra­len i det lig­ger se­men­tert i ho­det mitt.

Venner før Face­bo­ok-venner

Det er først nå som ten­åring at jeg ser til­ba­ke på hvor mye en skjerm har gjort for barn­dom­men min og hvil­ke kon­se­kven­ser den had­de for meg. Min ge­ne­ra­sjon var prøve­ka­ni­ner for dis­se skjer­me­ne. Hvor man­ge ti­mer kan et barn va­ere opp­slukt i en skjerm før strik­ken ry­ker? In­gen viss­te det, så vi måt­te prø­ve det ut selv.

Skjer­me­ne var så nye, så skin­nen­de, så blan­ke, at de ble gitt til un­ger som en slags barne­pass el­ler for å kom­pen­se­re for at un­gen ikke had­de man­ge venner. In­gen skole­bø­ker la­er­te meg i 5. trinn at in­ter­net­tet kun­ne va­ere far­lig. In­gen voks­ne viss­te helt hvil­ke gren­ser de skul­le ta.

Hel­dig­vis vet jeg og man­ge av ven­ne­ne mine det. Kan­skje en hel ge­ne­ra­sjon. Man la­erer mye av å se and­re fei­le, men man la­erer mest av å va­ere prøve­ka­ni­ne­ne selv. For­di de jeg kjen­ner, er eni­ge om at våre un­ger ikke skal få mo­bil­te­le­fo­ner før de går på ung­doms­sko­len. De skal få la­ere seg hvor­dan å få seg venner før de får Face­bo­ok-venner.

For å va­ere aer­lig, og selv­opp­tatt, skul­le jeg øns­ke at skjer­men ble opp­fun­net og brukt etter ung­doms­ti­den min. El­ler, jeg øns­ker nok mer at voks­ne og myn­dig­he­te­ne skul­le ha satt bed­re og stren­ge­re gren­ser da jeg var yng­re. For­di jeg la­er­te mye bra: en­gelsk på grunn av Dis­ney, og jeg så men­nes­ker fra and­re land, med and­re me­nin­ger og et helt an­net liv, på TV-en. Men jeg la­er­te ikke før nå at en del av barn­dom­men min ble fra­stjå­let hver gang jeg satt meg ned foran en skjerm og glem­te vir­ke­lig­he­ten. Mitt and­re løf­te er at mine barn ald­ri skal føle at de gikk glipp av barn­dom­men på grunn av en skjerm.

FOTO: KALIANTYE / SHUTTERSTOCK / NTB SCANPIX

Hvor man­ge ti­mer kan et barn va­ere opp­slukt i en skjerm før strik­ken ry­ker? In­gen viss­te det, så vi måt­te prø­ve det ut selv, skri­ver Jen­te (16).

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.