Fjernsynet har vaert min bestevenn siden jeg var tre år
Min generasjon har vaert prøvekaniner.
Jeg kan huske første gang jeg fikk min egen datamaskin. Jeg var ni år, og storesøsteren min var sur for at jeg fikk en datamaskin samtidig som henne. Før jeg fikk min egen datamaskin, lånte jeg mammas. Der satt jeg og søsteren min klistret foran skjermen og spilte 123spill, Spillespill, GoSuperModel, Penguinclub og Moviestarplanet. Her ble timene brukt mens årstidene og barndommen min gikk forbi.
Øynene sved
Akkurat den barndommen som jeg hadde, var også fylt med den evige støyen fra min bestevenn: fjernsynet. Fra jeg var tre år, så jeg på Disney og Nickelodeon. Jeg løp hjem fra skolen. Helt bort til min elskbare TV. En rask pause for å spise middag. Løpe tilbake. Øynene sved da klokken ble ti på kvelden. Seriene på Disney ble plutselig på engelsk istedenfor norsk. Mamma ropte at jeg måtte legge meg. Tvang meg bort fra sofaen og til sengen.
Jeg leste rosablogger da jeg gikk i 5. klasse. Fikk Facebook, Instagram og Snapchat ett år senere. På den tiden hadde jeg lav selvtillit og selvfølelse. Jeg var annerledes, rar, stygg og fattig. Jeg opplevde at jeg sammenlignet meg med alle jentene og hadde en depressiv tankegang i flere år. Tenk det! Å føle seg deprimert når man bare er ti år.
Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle leser blogger igjen og aldri følge personer på sosiale medier som tjente penger på å vaere perfekte. Jeg har ikke holdt løftet fullt ut, men moralen i det ligger sementert i hodet mitt.
Venner før Facebook-venner
Det er først nå som tenåring at jeg ser tilbake på hvor mye en skjerm har gjort for barndommen min og hvilke konsekvenser den hadde for meg. Min generasjon var prøvekaniner for disse skjermene. Hvor mange timer kan et barn vaere oppslukt i en skjerm før strikken ryker? Ingen visste det, så vi måtte prøve det ut selv.
Skjermene var så nye, så skinnende, så blanke, at de ble gitt til unger som en slags barnepass eller for å kompensere for at ungen ikke hadde mange venner. Ingen skolebøker laerte meg i 5. trinn at internettet kunne vaere farlig. Ingen voksne visste helt hvilke grenser de skulle ta.
Heldigvis vet jeg og mange av vennene mine det. Kanskje en hel generasjon. Man laerer mye av å se andre feile, men man laerer mest av å vaere prøvekaninene selv. Fordi de jeg kjenner, er enige om at våre unger ikke skal få mobiltelefoner før de går på ungdomsskolen. De skal få laere seg hvordan å få seg venner før de får Facebook-venner.
For å vaere aerlig, og selvopptatt, skulle jeg ønske at skjermen ble oppfunnet og brukt etter ungdomstiden min. Eller, jeg ønsker nok mer at voksne og myndighetene skulle ha satt bedre og strengere grenser da jeg var yngre. Fordi jeg laerte mye bra: engelsk på grunn av Disney, og jeg så mennesker fra andre land, med andre meninger og et helt annet liv, på TV-en. Men jeg laerte ikke før nå at en del av barndommen min ble frastjålet hver gang jeg satt meg ned foran en skjerm og glemte virkeligheten. Mitt andre løfte er at mine barn aldri skal føle at de gikk glipp av barndommen på grunn av en skjerm.