The Place er Faust på kafé
Italia
Regi: Paolo Genovese
Med: Valerio Mastandrea, Marco Giallini, Alessandro Borghi, Silvio Muccino, Alba Rohrwacher, Vittoria Puccini, Sabrina Ferilli, Silvia D’Amico, Vinicio Marchioni
Tillatt for alle Middels vellykket idélek basert på en TV-serie. En mann sitter på kafé og administrerer folks skjebner. Er han Gud eller djevel? Begge deler? Eller noe helt annet?
Slik er utgangspunktet for denne tungt idébaserte historien som er adaptert fra den amerikanske TV-serien The Booth at the End, som gikk i to sesonger med fem episoder hver i 2010 og 2012.
Grunnen til at det ikke ble flere sesonger er antagelig den samme som gjør at filmen ikke holder hele veien:
Ideen er sterk, men hviler på en mystikk som ikke kan utvikles eller forklares uten å miste fascinasjonen. Det er en idé med en åpenbar catch-22. Derfor lukker den seg nokså hurtig rundt seg selv og reproduserer mer av det samme.
Starten er ytterst fascinerende
Typisk for ideer som denne er at den første halvtimen er ytterst fascinerende. Slik den også er det i for eksempel en film som Eternal Sunshine of the Spotless Mind, for å ta en parallell til en annen sterk idé som møter problemer når den skal videre. Men de problemene er små sammenlignet med problemene som The Place møter.
Filmen ønsker å vaere tiltrekkende i kraft av å vaere uforklarlig og mystisk, men når utviklingen uteblir fordi det vil vaere umulig å utvikle uten samtidig å forklare, blir det hele blassere etter en stund.
Parallellen til Gud er likevel såpass sterk at det kan tenkes at troende kinogjengere blir mer fascinert enn jeg ble.
Selve ideen er uansett såpass tiltrekkende at den i seg selv gjør det verdt å undersøke både TVserien og filmen.
I serien spiller Xander Berkeley den aseksuelle, navnløse, middelaldrende mannen som sitter innerst i kafeen med sin store skrivebok. Folk oppsøker ham fordi de har hørt rykter om at han kan hjelpe dem å oppnå det de ønsker.
Det kan la seg gjøre, er alltid svaret hans. Men da må de først utføre en oppgave, og ikke sjelden har denne oppgaven en djevelsk komponent, av og til står den også i direkte motsetningsforhold til oppgaver han har gitt andre.
En fascinerende reise
I filmen har Valerio Mastandrea fått rollen som den navnløse. Berkeleys ansikt er åpnere og rarere enn Mastandreas, og han spiller rollen på en mildere måte, noe som kler den godt. Mastandrea, på sin side, er kjekk, hard, gåtefull, men dessverre også litt kjedelig etter en stund.
Filmen har ublu lånt historielinjer fra TV-serien. Vi møter nonnen som har mistet kontakten med Gud og får beskjed om å bli gravid. En far er villig til å gå svaert langt for å redde sin syke sønn. En ung, pen kvinne ønsker å bli penere. Og så videre. Og en stund er det en fascinerende reise.
Det er vanskelig å se hva dette stoffet har tjent på å bli spillefilm, men regissør Paolo Genovese er stor i Italia og kan antagelig gjøre hva han vil.
Denne filmen gjør ikke verden fattigere, men den klarer heller ikke å tilføre noe av varig verdi. Det fineste er kanskje at historien i sin helhet utspiller seg ved kafébordet.
Filmen gjør ikke verden fattigere, men den klarer heller ikke å tilføre noe av varig verdi