Må lykkes hjemme for å lykkes i EU
Franskmennene støtter både presidentens reformer og streikene mot dem. Emmanuel Macron må manøvrere klokt.
Er Frankrikes president, Emmanuel Macron, et varsel om en ny tid eller en siste rest av den gamle? Der mange land i Europa vender seg innover, presset av ytterliggående nasjonalister, krever liberale Macron innsats for et sterkere og mer offensivt EU.
Skal han lykkes ute, må han lykkes hjemme. Slaget står nå.
Presidenten virker fast bestemt på å drive gjennom store reformer av det franske arbeidslivet og velferdssystemet.
Økte krav og redusert støtte til arbeidsløse er kontroversielt, det samme er planen om å reformere det gjeldsrammede nasjonale jernbaneselskapet og en ny velferdsskatt, som merkes spesielt godt av pensjonister.
Macron mener at reformene trengs for å få fransk økonomi på skinner uten å svekke velferden mye. Noen foreløpige tall lover godt. Blant annet faller arbeidsløsheten.
Forutsigbart nok rammes reformforslagene av streiker og andre aksjoner. I Frankrike kan det gå hardt for seg i så måte. Macrons forgjengere i Elyséepalasset vek gjerne unna.
Står løpet ut – foreløpig
Foreløpig ser det ut til at den nye mannen vil stå løpet ut. Macrons nystartede parti, La République En Marche (LREM), har flertall i parlamentet, men er også fullt av uerfarne politikere. Det siste kan vaere både en ulempe og en fordel. Kanskje mange er mer opptatt av å få noe gjort enn av å bli gjenvalgt?
På typisk fransk manér viser meningsmålingene at et flertall støtter streikene mot presidenten, mens et flertall også støtter reformforslagene hans.
Populariteten har falt, men er ennå ikke farlig lav. Tidlige meningsmålinger foran presidentvalget i 2022 viser Macron klart foran to av hovedutfordrerne sist, høyrepopulisten Marine Le Pen og venstreradikaleren Jean-Luc Mélenchon. Den tredje har trukket seg fra politikken.
«Europas siste håp»
Det franske dramaet følges av hele Europa. Nigel Farage, tidligere leder av United Kingdom Independence Party (UKIP), sier Macron er «Europas siste håp». Den britiske nasjonalistens eget håp er at håpet Macron brister. Farage vil at Frankrike skal følge Storbritannia ut av EU.
Mislykkes Macron, kan dette også bli konsekvensen. Så mye står på spill.
I en tale til Europaparlamentet denne uken gjentok Emmanuel Macron sine ønsker for EU: mer samarbeid om blant annet finanspolitikk, forsvar og flyktningpolitikk. Hva det siste angår, vil han ha sterkere felles vern av ytre grenser samt et program for økonomisk støtte til kommuner som tar imot flyktninger.
Macron vil ha en «gjenfødelse av Europa», bygge over kløften mellom nord og sør i EU og ha sterkere innsats mot land som Ungarn og Polen i det han kaller en europeisk borgerkrig om ideer: – Svaret er ikke autoritaert demokrati, men et demokrati med autoritet.
Mindre offensiv Merkel?
Oppgaven er enorm, ikke bare på grunn av hjemlige hindre, men også fordi Macron er avhengig av støtte fra Europas største land, Tyskland.
Den skulle man tro han lå godt an til å få.
Foran fjorårets tyske valg talte begge kanslerkandidatene, CDU/CSUs Angela Merkel og SPDs Martin Schulz, mye og vel om styrket europeisk samarbeid. Eksperter trodde Merkel ville ta saken som sitt hjertebarn i det som antas å bli hennes siste periode på toppen.
Så gjorde både Merkel og Schulz elendige valg i september. Etter langvarige viderverdigheter endte det med at deres partier fortsatte storkoalisjonen. Men flertallet i Forbundsdagen er redusert og Merkels autoritet er svekket. Schulz har trukket seg og etterfølges denne helgen av en ny leder, Andrea Nahles, som ikke er like opptatt av EU.
Liten grunn til optimisme
Fjorårets valgvinnere var ytre høyre-partiet AfD og liberale FDP, euroskeptiske på hver sin måte: AfD mest fordi EU er en trussel mot deres nasjonalistiske og innvandringsfiendtlige prosjekt, FDP mest fordi de mener Tyskland betaler for mye av EUs drift.
De to legger et press på CDU/CSU og SPD. Ingen av de tradisjonelle maktpartiene tåler et valgnederlag av 2017-kaliber en gang til.
Når Macron besøker Berlin i disse dager, vil han ventelig få flere gode ord enn robuste løfter fra Merkel og hennes nye mannskap. Hvis Merkel svikter Macron, kan det også svekke hans muligheter til å lykkes hjemme. Dermed blir det å håpe på noe som ikke ligger i tiden: en positiv overraskelse.
Er Frankrikes president, Emmanuel Macron, et varsel om en ny tid eller en siste rest av den gamle?