Tilbake med følsom intensitet

men låtene utvikler seg i kjent stil med tunge bassganger og gitarhvin.

Disse setter standarden for albumet, som gjennomgående utforsker mørke, melankolske lydlandskap med mer bruk av elektroniske virkemidler enn tidligere. Vi får selvfølgelig en fin dose tunge riff også. Dette er markant stemningsmusikk som gjør seg minst like godt i hodetelefoner som fra en stadionscene.

A Perfect Circle har hatt med en rekke kjente musikere, men alltid dreid seg rundt arbeidet til gitarist Billy Howerdel og vokalist Maynard James Keenan (sistnevnte kanskje best kjent som vokalist i progmetallbandet Tool). Dette har ført til en enhetlig sound, noe som ikke kan sies om alle supergrupper. I tillegg til nøkkelpersonene har denne nye inkarnasjonen blant annet Smashing Pumpkins-gitarist James Iha med på laget. Det lyder godt.

Bygger på det man har skapt

Platen er drevet av en emosjonell intensitet som griper lytteren. De progressive komposisjonene utvikles rolig fra avmålte strofer til storslåtte crescendoer. Det hele er ganske bombastisk, og kan tidvis bli i overkant svulstig, men det er en del av pakken.

En låt som «The doomed» har et naermest desperat driv, hvor rytmeseksjonen virkelig får vist seg frem. De styrer skipet pent gjennom forskjellige energinivåer og underbygger Keenans sterke vokalprestasjon. Et annet høydepunkt er anmassende «Hourglass», hvor bandet slipper seg løs med en messende låtstruktur som rett og slett føles mektig.

Det er godt gjort å komme tilbake etter halvannet tiår og ikke bare høres ut som seg selv, men bygge videre på det man har skapt som om ingen tid har gått. Dette er et noe lavmaelt album som allikevel har et sterkt driv og forløsende utblåsninger. Det går sjelden på tomgang, og låtmaterialet får godt rom.

Bandet kommer innom Norge i juni, og kan absolutt vaere verdt en visitt.