Rapport fra verdens nest beste sykkelby
Ideen jeg tar med meg hjem fra Utrecht, er at det ikke er bilen som ødelegger byene våre, men hverdagsbilismen.
Utrecht i Nederland, våren 2018. Jeg sykler på en enkel bysykkel langs en av hovedveiene i byen, omgitt av andre syklister på en tofelts sykkelvei. På bilveien ved siden av hører jeg brølet fra en Porsche som utålmodig venter på grønt lys.
Sykkelen er en enkel nederlandsk bysykkel uten gir. Det nytter ikke å kjøre fort på en sånn sykkel. Jeg må bare roe ned. Det blir grønt lys, og både jeg og Porschen kjører av gårde.
Men ved neste lyskryss står vi sammen igjen. Igjen blir det grønt. Vi kjører videre. Igjen ender vi opp ved samme lyskryss. Først etter fjerde lyskryss durer bilen inn i en tunnel, mens jeg sykler videre inn i sentrum.
Københavnifisering
Jeg har dratt utenlands for å skrive, men jeg valgte Utrecht fordi det er en av verdens fremste sykkelbyer. Copenhagenize Design Co arbeider for å gjøre byer mer sykkelvennlige, altså københavnifisere dem. I fjor kåret de Utrecht til verdens nest mest ambisiøse sykkelby.
Blant annet har Utrecht bygget verdens største sykkelparkeringshus, under sentralstasjonen. Det er ikke helt ferdig, men det som er ferdig er imponerende nok: Endeløse rader med sykkelstativer, over flere etasjer. Det er gratis å parkere der inntil 24 timer. Det betyr at du kan pendle til andre byer og parkere sykkelen trygt og gratis.
Jeg har lyst til å finne ut hvordan det er å vaere hverdagssyklist i en slik by.
Omgitt av syklister
Jeg var forberedt på mengden med sykkelveier, men ble likevel imponert. Utrecht har 340.000 innbyggere, men uansett hvor vi drar i byen, er det kjapt å komme seg rundt på sykkel. Ti minutter tar oss hvor vi vil i sentrum. En halvtime tar oss ut på landsbygda. På det lengste syklet vi en time ut til en turistattraksjon. Alt sammen på gode sykkelveier.
Ikke en eneste gang befant vi oss på en gate uten tilrettelegging for sykler. Ikke en eneste gang følte vi oss utrygge. Vi var konstant omgitt av syklister, også ute på sykkellandeveiene.
Gater med mye plass har separate sykkelveier med egne trafikklys. Trafikkflyten er mer kompleks enn jeg er vant til. Jeg må tenke mer som en bilist. Men det er ingen tvil om hva som er riktig oppførsel. Alt er gjennomtenkt.
Sykkelen har prioritet
Det jeg ikke var forberedt på, var hvordan biler, sykler, mopeder og fotgjengere flettes sammen. I de trangere sentrumsgatene lever bilen og sykkelen side om side. Utrecht er på ingen måte bilfritt. Det er ikke mange parkeringsplasser i sentrum, men det er en del. Det finnes rene gågater, men bortsett fra det fant vi nesten ingen bilfrie gater.
I stedet er gatene designet slik at syklene har prioritet. En gate vi så, hadde tre smale kjørefelter. De to ytterste er for sykler, ett i hver retning. Det ene feltet i midten er for biler i begge retninger. Når det blir for trangt i midten, legger bilene seg ut på siden, bak syklene, og venter tålmodig til midtfeltet er ledig igjen. Jeg måtte stirre lenge på denne veien for å se at det fungerte.
De trangeste gatene er enveiskjørt for bilister, men toveiskjørt for syklister. Ingen tuter hvis de havner bak en sykkel. Sykkelen er en likeverdig del av trafikken.
Bil på sykkelvei
Det er ikke lov å sykle på fortauet. Dette har vaert lov i Norge siden 1978, noe som høres bra ut, men snarere ble dødsstøtet for sykkelkulturen vi en gang hadde. Det som gjør Utrecht trygt å sykle i, er nettopp at syklene har en trygg plass i gaten, og at alle som kjører bil er vant til å ha dem rundt seg.
Det største sjokket fikk jeg da en moped kjørte forbi meg på sykkelveien. Mopeder kan kjøre der sykler kan kjøre. En annen overraskelse var at det er lov å kjøre bil på flere av sykkellandeveiene utenfor byen. Disse er markert med skiltet «sykkelvei, bilen er gjest».
Jeg har ligget bak skoleelever på en sykkelvei, to og tre side om side, mens en bil tålmodig prøver å finne en vei forbi dem. Bilene kjører til hus som ikke har annen vei knyttet til seg. Man kunne bygget bilvei dit og latt syklene vaere gjest. I stedet har man bygget sykkelvei og latt bilen vaere gjest.
Sammenfletting
Dette fungerer fordi alle er vant til det. Nesten ingen føler behov for hjelm. Foreldre sykler rundt med ett eller to småbarn foran og bak på sykkelen, også de uten hjelm.
Det slår meg at det å skape en sykkelby har to steg. Det første steget er å gi god plass til syklene. Bygge sykkelveier og sykkelfelter hvor de kan vaere i fred. Men det er ikke alltid plass til dette. Det neste steget er derfor å flette sykler og biler sammen i gater hvor sykkelen har prioritet.
Tanken om at alle trafikkformer må skilles fra hverandre stammer fra bilbyen. I en slik by kan gatene bare brukes av en type trafikant om gangen, og da er det
Ikke en eneste gang befant vi oss på en gate uten tilrettelegging for sykler. Ikke en eneste gang følte vi oss utrygge.