Mest av alt ønsker jeg at du skal bli kreftfri, mamma

Mamma. Jeg elsker deg og det vet du. Livet var supert helt frem til du fikk kreft. Vi trente sammen, og du kjørte meg over alt. Vi koste oss sammen.

Men etter at du fikk brystkreft, går det ikke lenger. Du har mistet håret, øyevippene, øyenbryn og må bruke parykk. Når du tar av deg parykken, ser du ut som en marsboer. Heldigvis er du så kreativ at du har laget en caps med lang flette. Når du bruker den, er du faktisk litt kul.

Men du kan ikke gjøre de samme tingene som før. Cellegiften gjør at du blir sliten av alt.

Folk spør «hvordan går det?». «Bra!» sier du med et smil. Men jeg vet at det egentlig ikke gjør det.

Du er alltid blid, men sikkert ikke inni deg. Jeg er redd, og det er sikkert du også.

Det var skummelt å vaere med deg på sykehuset for å se hvordan du fikk cellegift. Jeg fikk vite at de har operert inn en slags liten kork som kalles en veneport som de kan lukke opp og gi cellegift i, slik at det går rett til hjertet.

Jeg vet at ditt eneste mål for sommeren er å få komme til Kjerringøen i Sverige med båten. Det håper jeg du klarer. For du er jo på sykehuset hver uke og kan ikke dra på ferie.

Mest av alt ønsker jeg at du skal bli kreftfri, mamma. For da kan vi reise på sommerferie neste år.

Aftenposten har vaert i kontakt med jentas mor.