Rai Rai – er det rart trønderfestene er sagnomsuste?

Dunker med hjemmebrent. Avbitte nesetipper. Blodsprut på scenekanten. Er det rart trønderfestene er sagnomsuste?

Få har de siste ukene unngått å høre om saerpreget trøndersk festkultur – henholdsvis i et bryllup og på en hyttetur over svenskegrensen.

De skal få ligge. Men på vegne av uinnvidde har vi snakket med erfarne festdeltagere, og prøvd å trenge bak myter og selvskryt. Inn til trønderfestens DNA.

Vi starter med følgende uunnvaerlige rammer:

Et loslitt forsamlingslokale Aldersspenn fra nykonfirmerte til rullatorbrukere

Scene med trønder-band

«Livat» dansegulv med swing som standardøvelse

Salg av kaffe med plass til medbrakt hjemmebrent

Vorspiel og nachspiel

Fyll

Slåssing

– En trønderfest uten slåssing er ikke en god trønderfest, konstaterer Bernt Gran, jurist, forfatter og bonde, som kan skilte med å ha satt til livs rundt en halvliter ren sprit hver lørdag i puberteten som en naturlig del av det trønderske overgangsritet.

– Er du trønder, er du trønder, sier han nøkternt, og kjenner seg godt igjen i Åge Aleksandersens nasjonalepos

Lørdagskveill’n, der en fersk konfirmant ender på alle fire i sitt eget spy.

Alle trøndere vet hva som ligger bak refrenget: «For lørdagskveill, å ungdomstid, å Trøndelag, du slaette tid!»

– Men flere generasjoner samlet bidrar jo til sosial kontroll, om enn utvannet i sprit. Det skjedde utrolig få uønskede hendelser, forsikrer Gran.

– Én fikk vel bitt av seg nesetippen.

Men det er jo ingen ting.

Romslig tabbekvote

Også Anne B. Ragde har tung festerfaring fra store deler av Trøndelag fra hun krysset den magiske konfirmant-grensen. Hun tror trøndernes generelle gladlynthet er fundamentet for helgeeksplosjonene.

– Når folk er glade i utgangspunktet, og du tilfører litt hjemmebrent, blir det jo livat, sier hun, og trekker også frem romslige tabbekvoter.

– Dagen etter en trønderfest går alle i seg selv og tenker, javel, jeg gjorde det, ja. Og det … Men nå er det hverdag, og neste gang er det en annens tur.

Hun lar seg ikke lokke til å rippe opp i tabbene.

– What happens i Trøndelag stays in Trøndelag, påstår hun.

En sannhet som beviselig er høyst diskutabel.

Ragdes utgangspunkt er uansett at hun ikke fatter hvordan folk orker å bo andre steder enn i Trøndelag. Hun er heller ikke imponert over festene hun har utholdt i Oslo.

– Kjedelig! Ikke minst på 80-tallet hvor kokainen florerte. Det gir en uforutsigbar rus trøndere ikke liker.

Danse eller slåss?

Så kan det diskuteres hvor forutsigbar rusen blir av en blanding av kaffe og sprit, der kaffen serveres tynn, så den ikke skal smake for mye.

«Heimertens» status illustreres av et bryllup i Steinkjer der bruden hadde insistert på å servere polvarer. Stemningen blant gjestene ble raskt så muggen at en lokal leverandør måtte levere på stedet.

Torgrim Eggen har skrevet bok om hjemmebrentens historie, og har viet to hele kapitler til Trøndelag. Som bassist i bandet The Cut på 80-tallet erfarte han at festene ble villere og varte lenger straks de naermet seg Trondheim.

I en idrettshall på Oppdal merket musikerne eksempelvis at det var liv og røre og mye bevegelse bakover i salen. Detaljene så de ikke på grunn av scenelyset.

– Vi regnet med at folk danset og moret seg, sier Eggen, som fikk et noe annet bilde da jobben var slutt, og lysmannen pekte på et bånd av mørk vaeske langs scenekanten. Blodsprut!

– Etterpå kom noen vennligsinnede folk og foraerte oss en plastdunk med hjemmebrent. Det gikk jo gaerent selvfølgelig, humrer Eggen.

I en sofa på lokalet ...

Musiker Jonas Skybakmoen har også sett sitt fra scenen. Klimaks ble bokstavelig talt nådd da han og bandet Johndoe spilte på en fest i Steinkjer. Stemningen var skyhøy.

Rett foran scenen gikk stemningen mellom et dansende par mot kokepunktet. I øyekroken kunne gitaristen observere paret trekke mot en sofa til venstre for scenen der kontakten beveget seg fra dans til utilslørt sex.

– Det var jo eksotisk. Vi var halvveis i settet, men tenkte vi bare fikk bite tennene sammen, minnes gitaristen i dag, og tilføyer:

– De følte seg tydeligvis trygge på oss.

Rai rai til hele folket

Men så til kongene, mennene bak selve stammebrølet: Rai Rai!

Eskild Brøndbo i DDE tar kongetittelen som en aere, og er stolt av at rai’ingen nå kaller til fest i hele landet.

– Lenge var vi stigmatisert i Oslo. Vi var ikke urbane nok, sier han. Han har aldri skjønt hvorfor DDEs rølpelåter var dårligere enn Jokkes eller deLillos.

– Men nå føler vi at vi får respekt og kred, sier han, og er sjeleglad for grunnlaget bandet la på utallige bygdefester rundt i Trøndelag.

Han glemmer aldri gjennombruddet. Festen på Støren tidlig på 90-tallet, da et nervøst band satt på bakrommet og lurte på hvorfor ingen dukket opp.

– Plutselig, i nitiden, eksploderte det. 1000 stykker presset seg inn og dører og vinduer sprakk. Da skjønte vi at vi var veldig hotte i Trøndelag.

Koketterende gladrølping

La oss slippe til et tilnaermet nøytralt blikk.

Mímir Kristjánsson er en festglad Stavanger-mann med erfaring både fra Sp-fester og trønderfester – to fenomener med glidende overgang.

Han er fascinert av hvordan trønderne har klart å la den norske bygdefesten bli sitt eget glansnummer.

– De gjør så stort nummer av det og naermest koketterer med å vaere folkelige, støyete og gladrølpete. Selv om noen av dem, som colonialmajor Reitan beviselig ikke er folkelige, sier Kristjánsson, som innrømmer at han er litt misunnelige på trøndernes evne til å perfeksjonere mytebyggingen rundt egen festkultur og løfte den ut i offentligheten.

– Det er kjekke fester. Men strengt tatt består de jo av jovial skråling og allsang til lokale band.

Også politisk redaktør i Adresseavisen Tone Sofie Aglen mener den nesten kunstige dyrkingen av stereotypiene kan gli over i parodi. Ikke minst i Sp-miljøet, der hun har festet mye.

– Det blir litt oss mot dem, sier hun, før hun trekker frem det udelt positive med festene:

– Mopedene og rullatorene står side om side. At festen er for alle generasjoner, savner jeg virkelig i byen.

Fyll er fyll!

Sosiolog Oddveig Storstad har drevet regelmessig deltagende observasjon i felt fra hun haiket rundt til fester i Nord-Trøndelag hver helg etter hun ble konfirmert. Et liv i akademia har på ingen måte dempet sansen for trønderske riter.

– Vi trøndere er nok mindre jålete og kan fri oss mer fra normene i den velutdannede middelklassen på Østlandet, sier hun, fullstendig klar over at mange ser ned på den trønderske kulturen.

– Fylla på bygda oppfattes som mer Harry-fyll. Rølpete, rånete og ukultivert. Men fyll er ukultivert selv om du har en doktorgrad, sier hun.

Og opplevde som «befriende» da hun var på en doktorgradsmiddag der det ble sunget DDE. I Trøndelag, så klart.

Glamour-attest

Siste ord går til Ellen Arnstad. Den tidligere kjendisredaktøren med høy glamfaktor, ble kastet ut i trønderfestingen på årlige sommerbesøk hos slekten på Skatval.

Byjenta debuterte allerede litt før konfirmasjonen og var heldigvis rustet med swing-ferdigheter hjemmefra. Tilbake i Oslo kunne hun forbløffe storøyde venninner med historier fra en eksotisk og totalt ukjent verden. Utallige festligheter og et kvantesprang i glamour senere, våger hun følgende påstand:

– Trønderfestene er Norges beste fester. Det byr jeg på!