Jon Michelet
Vi som tilhører den utvidede vennekretsen til Jon gjennom kriminallitteraturen og Rivertonklubben, bøyer våre hoder i sorg, men også i takknemlighet, ved hans bortgang. Av hans mange og utvilsomme talenter kan det virke som kriminalromanen var det som falt ham aller mest naturlig. Han spilte en helt sentral, ja avgjørende rolle da norsk krim for alvor fornyet seg og ble mer problemorientert midt på 1970-tallet.
Siden kriminalromaner blir fort glemt, er det kanskje ikke like opplagt for dagens lesere hvor viktig for utviklingen av norsk krim Jon Michelet og hans helt og seriefigur, Vilhelm Thygesen, var. Han er med i et dusin bøker – de to første fra 1975, den siste fra 2010. For to av Thygesen-romanene – Hvit som snø (1980) og Den frosne kvinnen (2001) ble han tildelt Riverton-prisen, Den gylne revolver.
Han var den første som mottok prisen to ganger. Like etter å ha mottatt prisen i 2002 og latt seg intervjue i alle retninger, ble han operert for alvorlige hjerteproblemer. I Rivertonklubben fulgte vi spent med på utviklingen, og da han ble bedre, spurte vi ham om han kunne tenke seg å bli klubbens president.
Det tok han som en aeresbevisning og kalte det «et honoraert verv» – som han, til dels plaget av sykdom, utførte med stødig hånd i årene 2003-2009, til glede for klubbens mange medlemmer. Både i kraft av sin naturlige sjarm, varme menneskelighet og sin status som krimforfatter, var han en naturlig leder.
Vi vet at Jon var virksom på mange områder; engasjert, skarp, kunnskapsrik, alltid villig til å forsvare det han trodde på. Det ga seg uttrykk i dagens strid, men også en rekke spenningsromaner eller thrillere som i og for seg kan regnes til den sjangeren som lenge var hans foretrukne. Så fikk han, heldigvis både for ham selv og leserne, samlet seg om det som skulle bli storverket i et omfattende forfatterskap – bokserien En sjøens helt.
Og likevel – vi kan ikke annet enn å hegne om minnet både om Vilhelm Thygesen og Jon Michelet – begge like levende, selv om den ene var oppdiktet, den andre et