Også de politisk korrekte snakker og skriver nå om alt

«Gruppedannelsen er en stor fordel», het det om innvandrerne i 1973. Et 45 års lysår senere er tonen i debatten blitt en helt annen.

åKommentar Halvor Hegtun Den bare ramlet ut av en bokhylle under opprydning her om dagen, en uanselig paperback, utgitt av Sosialdepartementet og Universitetsforlaget i 1973:

Fremmedarbeidere i Norge. En debattbok.

Inni var det bidrag fra 20 velmenende menn og to helt sikkert like velmenende kvinner.

«Hva vet vi om fremmedarbeiderne?» begynte forordet.

«De fleste av oss vet vel svaert lite. De bor, arbeider og lever blant oss, men ennå utgjør de et mindretall i befolkningen som den enkelte borger ikke er saerlig opptatt av.»

Ikke saerlig opptatt av! Boken kom bare året etter at Norge hadde sagt nei til medlemskap i EEC, fire år før Sylvi Listhaug ble født på Sunnmøre, ni år før Oddvar Brå brakk staven og 45 år før Per Sandberg her om dagen sa til NTB at han ikke ville bli justisminister fordi det politiske debattklimaet i Norge er blitt så uanstendig.

De skulle hjem igjen

Det bodde allerede noen flyktninger i landet i 1973, «trolig i underkant av 1000 personer», og for øvrig «en gruppe på vel 5000 med statsborgerskap i land i Sør-Europa, Asia, Afrika og Mellom-Amerika».

«Fremmedarbeiderne» var den eksotiske gjengen med menn som man antok hadde tenkt seg hjem igjen etter noen år. Det var viktig å stelle pent med dem.

«Språkvanskelighetene hindrer dem i vanlig samkvem med befolkningen og gjør at de bare kan uttrykke seg på enkleste måte», forklarte en av bokens redaktører. «På en måte blir innvandreren som et lite barn igjen, litt hjelpeløs, litt naertagende og sårbar og han har stort behov for kontakt.»

Håp om gruppedannelser

De burde få seg noen egne butikker med mat de var vant til, sto det i boken. Fint var det også hvis fremmedarbeiderne fikk kontakt med hverandre.

“Gruppedannelsen er en stor fordel. De som ikke engang klarer å finne kontakt der, blir fullstendig isolert, noe som kan ha alvorlige følger for sinnstilstanden.»

Bokens kapittel om «kulturelle og religiøse problemer» tok utgangspunkt i et aparte eksempel om tilpasningsproblemer i Storbritannia for hinduer og patidarer, en jordeierkaste fra det vestlige India.

Himmel og hav, så bakpå denne boken er blitt etter 45 år. Ved inngangen til 2018 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 17,3 prosent av landets befolkning, og 33,1 prosent av det samlede folketallet i Oslo, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Feiget vi unna?

Det hadde vaert mer enn rart om en så stor forandring hadde gått uten problemer underveis. Men så er spørsmålet:

Har nordmenn helt fra begynnelsen av 1970-årene vaert et mor-godhjerta-folk som ikke har våget å ta i problemene? Har vi veket tilbake for de helt nødvendige debattene av frykt for å tråkke folk fra andre kulturer på taerne?

Noen innvandringskritiske nettsteder og sinte mennesker i kommentarfeltene mener så absolutt det. Med bruk av de flotte, norskamerikanske forkortelsene PK og MSM gyver de løs på de politisk korrekte i mainstream-mediene som angivelig feiger unna alt som er vondt og vanskelig.

Har de rett?

Her kommer det politisk korrekte svaret til de trendkorrekte ukorrekte: Nei.

Opptil flere debatter ble startet for sent, ikke minst en god del feminister og folk på venstresiden innser dét. Landsmoder Gro Harlem Brundtland sa til VG nylig at politikerne «lyttet for lenge til sosionomene» før kravet til norskopplaering kom. Men innvandring og integrering har vaert med i alle valgkamper siden 1987. Og i mediene? Etter år med økonomisk smalhans og nedbemanninger i redaksjonene er det lett å oppdage emner som blir tynnere dekket enn før: Kirken, landbruket, generalforsamlingen i Orkla, kommunestyret.

Det skrives om alt

Innvandring og integrering, derimot, er ikke blitt nedprioritert. Tvert imot.

Nyhets- og magasinjournalister i Aftenposten og andre etablerte medier kommer snart ikke på det tema, den trend fra det flerkulturelle Norge som ikke er forsøkt flomlyst med eksempler, statistikk, forskning: asylstrøm, asyljuks, religiøs fanatisme, moralpoliti, gjengkriminalitet, gettodannelser, menneskehandel, tvangsprostitusjon, radikalisering, segregering, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, aeresvold, maskering, fremmedkrigere.

Men fra de ukorrekte er det bare kjeft å få. Er det fordi de ikke leser aviser? Eller er det fordi de gremmer seg over at MSM også får seg til å nevne, for balansens skyld, at svaert mye av integreringen også har gått oppsiktsvekkende bra?

Ting som at vi har faerre drap pr. år enn i 1973 og hundretusenvis av mennesker med minoritetsbakgrunn som skikker seg vel og bidrar som best de kan til å holde velferdsstaten oppe?

Jeg aner ikke.

Men lik nå gjerne og del, eller la det vaere.