Komplett vanedannende
Westworld – sesong to
Première på HBO Nordic i morgen. Serieskapere: Lisa Joy og Christopher Nolan.
Med Evan Rachel Wood, Jeffrey Wright, Ed Harris, Thandie Newton, James Marsden med flere.
Krever litt lekselesing. Men belønningen er stor.
Om du bare vagt erindrer hendelsene i sesongfinalen av Westworld, for eksempel noe om at robotene til slutt angrep menneskene, er det bare å sette av en halvtime med første sesongs notatbøker før du begynner på sesong to. Eller en «dette skjedde i Westworld»-oppsummering fra en av de utallige fansidene på nettet.
Hvis du ikke har sett første sesong i det hele tatt, er det kun én ting som gjelder: Rykk tilbake til start. Historien om den futuristiske fornøyelsesparken, hvor rikfolket spiller ut eventyrscenarioer med roboter, er så kompleks at den grenser til det uhåndterlige.
Men med litt lekselesing og et kart over rollefigurene foran seg, kan Westworld bli vanedannende.
Blodige tilstander
Som vi husker fra sesong en, har vertene (som robotene kalles) utviklet menneskelignende trekk som overkjører programmeringen deres. Etter et blodig angrep på en fest som Westworld-eiere hadde i cowboylandsbyen Sweetwater, ser parken nå ut som om amerikanske Irak-styrker er sendt tilbake i tid for å ta seg av brysomme indianere.
Blodbad, henrettelser og kaos herjer. Bernard, vitenskapsmannen som viste seg å vaere en vert skapt av seg selv da han oppfant parken (puh!), forsøker å forstå hva som har gått galt (eller riktig, alt etter hvem du spør).
The Man in Black (beinhardt spilt av Ed Harris) leter stadig etter den mystiske hemmeligheten som er gjemt i parken, og et utvalg stressede sikkerhetsfolk leter etter aggressive verter.
Roboter og mennesker
Seriens hovedtema er det klassiske science fiction-spørsmålet: Hva skjer når robotene vil bli mennesker, og hvordan reagerer menneskene på det? Mens første sesong begynte på svaret, men samtidig ga oss flere spørsmål, er sesong to noen knepp tydeligere.
Det er fascinerende å se hvordan robotene på smertefullt vis utvikler menneskelige egenskaper, og hvordan dette gang på gang kraesjer med programmeringen som ligger i hjernene deres. Den sjarmerende bondedatteren Dolores – seriens hovedperson spilt av Evan Rachel Wood – går med full fart inn i rollen som hevner- Hun utvikler en stadig dypere bevissthet med tilhørende utfordringer.
Hennes stadige møter med tidligere parkgjester og andre verter bygger minnet, men samtidig knuger et annet vedvarende spørsmål: Er dette også en del av et gigantisk narrativ skrevet av avdøde Arnold Weber?
Detektivarbeid og tv-drama
Sesongen åpner også en stor boks med kledelig konspirasjonsnoia. Etter at vi treffer karakteren James Delos i en loop som minner like mye om Groundhog Day som den friske nykommeren Legion, linkes dette til at Bernard oppdager at det dypt inne i parken foregår en helt spesiell forskning.
Det er drevet en slags butikk-ibutikken, og dette gir serien en ny lukt av mysterium. Sammen med noen solide doser humor gir dette Westworld et ordentlig løft.
Første sesong var så selvhøytidelig og streng som en serie kan bli. Den utvidede rollen til klysen Lee Sizemore gir eposet noen herlige komiske dansesteg. Saerlig episode fem byr på mye gull, da en gjeng verter blir kidnappet av de japanske shogun-krigerne vi så vidt så i slutten av sesong en.
Lee, som er en slags manusforfatter for vertene, må innrømme at han har stjålet shogun-historien fra deres eget narrativ, og episoden blir både absurd og komisk.
Her rører sesongen elegant innom hele spekteret. En tung debatt om kunstig intelligens parres med kritikk av mytifiseringen av gamle dager, og det krydres med humor, gåter, overraskelser og den evige reaksjonen: Hva i huleste er det som foregår?! Å se Westworld er like mye detektivarbeid som å oppleve drama.
Fungerer på alle plan
I tillegg ser Westworld eksepsjonelt lekker ut, enten vi befinner oss i parken eller i historielinjen som strekker seg til tiden da det bare var en ko-ko idé uten penger.
Serieskaperne Lisa Joy og Jonathan Nolan har skapt et univers som fungerer på alle plan, fra den uoversiktlige handlingen via de sveipende landskapsbildene, til det dystopiske blikket på teknologi og den artige bruken av musikk (spiss ørene for sitarversjonen av Seven Nation Army).
Bare husk kart og kompass – for det er fort gjort å gå seg vill. Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.