Den hjemvendte kunstneren
– Jeg er ekstremt lysømfintlig. Jeg må ha en påmalt linse med farge på for å dempe lyset, fortsetter han.
Jeg tillater meg å si at det er noe nesten romantisk over en halvblind billedkunstner som må skjermes mot hva han ser.
En hund er i ferd med å drukne i et maleri på en vegg på Nesodden. Det gjør inntrykk. Samtalen vår begynte med hunder. Jeg ankom Håvard Homstvedts atelier med et følge, fotografen og min egen hund. Han hadde også hund, sa han. – Men min er syk.
Mens vi ble servert kaffe og boller, kikket vi rundt på maleriene i rommene. De er ikke ferdige, sier han. Det er bare halvannen uke til åpningen av utstillingen på Galleri Riis. Og han sier at det uferdige i maleriene, alle de løse trådene, gir ham en ekstra energi disse dagene. Det er mye liv i dødlinjer.
Hundene snek seg inn
I maleriene ser vi mange hunder. Men jeg blir hengende ved den druknende. Det heter Det Som Beveger Deg. Kan det vaere en tråd her? Deler av bildet går nesten i oppløsning. Hundens kropp anes så vidt i det mørke vannet.
Hundens hode og snute er derimot meget tydelig, et holdepunkt, men bare så vidt i pustehøyde over overflaten. Det hele holdes sammen av en følelse – av noe urovekkende. Jeg fører fingrene over bildet. Strukturen er grov, nesten så jeg skjaerer meg.
– Min gamle og syke hund har nok sneket seg inn i bildene denne gang, sier Homstvedt.
– Den har inspirert meg. Jeg begynte å tenke på det å male som å gå tur med hunden. Jeg er sjefen. Samtidig er det noe nødvendig som styrer meg. Den må jo mates og luftes. Den kan ikke noe annet enn å vaere seg selv, og den kan ikke noe for det.
Og så er det halen som ikke lar seg skjule.
– Hunden og halen er ett, og det synes jeg er fascinerende. At den ikke klarer å skjule sine følelser. Tenk hvis penselen min var direkte koblet til hjernen, det ville vaere flott. Av og til når jeg maler, svinger jeg penselen som om den var en slik hale. Jeg har nok et ønske om å fri meg mer fra det tenkende, å løsrive meg fra ideene. Men det er ikke lett.
Internasjonal interesse
– Hva er galt med ideene?
– Det er noe overvurdert over ideer. Hvis vi i det hele tatt skal kunne finne opp noe nytt, kan vi ikke tenke oss frem til det, vi må bare gjøre det, og la uhellet, intuisjonen og følelsene lede veien. Et gjennomgående tema i disse bildene er nettopp en slags løshet, en lett kaotisk, ullen kvalitet. Men så er det noen få ting som jeg prøver å dra det sammen med, som ansiktene i maleriene.
– Ja, det er i ansiktene vi er mest nakne for hverandre. Og det er der det menneskelige kommer tydeligst frem.
I mange år har Håvard Homstvedt bodd og arbeidet i New York. Det var et gjennombrudd da han i magasinet Art Review ble omtalt som en av verdens 25 kommende kunstnere, og da han ble positivt presentert på forsiden av kunstseksjonen i New York Times. Nå vendte en større verden sin interesse til adressen i Bushwick i Brooklyn.
Vanskelig å fange
Vi hundeeiere bør nok innse at hundeeiere som diskuterer hundene sine er av begrenset interesse for dem som ikke eier, eller i verre fall ikke liker hunder. Vi må således videre i denne samtalen i forkant av Homstvedts utstilling. Straks vi hadde satt oss ned i atelieret, begynner han å snakke om risiko.
– Jeg har alltid vaert ganske rå med meg selv, da.
– Først fysisk, sa du. Men nå også når det gjelder kunsten.
– Ja, jeg tror jeg kan ta større sprang.
Hvordan gjør du det, spør jeg, samtidig som vi sammen beveger oss fra maleri til maleri. Jeg har mine tanker om Homstvedts suksess. Han er vanskelig å fange med kategoriene våre. Ja, det er nettopp både utflytende og fast, oppløst og konkret.
– Har slitt mye med meg selv
Han kan oppleves som mytisk, magisk og drømmeaktig. Han lar seg ikke helt sette i bås, og i det er det en egen originalitet. Som med den druknende hunden, er mange av bildene påfallende diffuse, skremmende sådan, og samtidig med elementer som er like påfallende tydelige. Noe gjenkjennelige rotete og utrygt får en slags orden. Men det er en skjør orden.
– Er du interessert i å finne ut mer om deg selv?
– Ja, selvfølgelig. Jeg har slitt mye med meg selv i oppveksten, sjenanse, eller kanskje mer sosial angst. Da var maleriet et sted jeg kunne bevege meg inn i. Jeg har ikke trengt å gå mye i terapi, for å si det sånn.
– Jeg er en av dem, trass i mitt yrke, som nøler med å snakke om kunst som noe terapeutisk. Jo, det er ofte terapeutisk, vil jeg tro. Men om vi sier «terapeutisk», blir det jo en slags nyttig aktivitet. Kunst er mer enn det, åpnere, mer famlende.
– Men bilder og skulpturer er et godt sted å jobbe med deg selv, tenker du?
– Ja, men også veldig tøft. Her står jeg alene og maler på landet på Nesodden. Og så skal jeg vise meg selv frem for verden om noen dager.
En outsider i Norge
Håvard Homstvedt sier at han er outsider i Norge. Slektsnavnet er fra Østfold, han er født i Lørenskog, og dels vokst opp i omegnen av den tekniske høyskolen i Trondheim, før ingeniørfaren tok med seg familien til USA.
– Jeg er en outsider i det at jeg har tilbrakt hele mitt voksne liv i utlandet og ikke tok akademiutdannelse her. Jeg føler meg som en hybrid av forskjellige kulturer. Jeg har jo bodd i USA i det meste av mitt voksne liv. Jeg opplever stor påvirkning fra det internasjonale. Jeg bodde også i Italia og Frankrike. Tidligere var jeg veldig opptatt av de store klassiske heltene.
Slik den druknende hunden kanskje kan ha en inspirasjon fra Goyas berømte hundemaleri. Som maler føler jeg meg som en del av en familie der går på tvers av generasjoner og historie.
På kanten av verden
Men så tok den norske småbarnsfamilien beslutningen om å vende hjem. Veien hjem gikk via Svalbard.
– Jeg ble invitert dit. Fem uker i mørketiden var helt vilt. Jeg ble helt nervøs. Følelsen av å vaere der oppe når mørket faller på og snøen ennå ikke er der, svart, kullaktig, rått, er rå. Du føler deg som på kanten av verden, på kanten av stupet, neste stopp Mars. Jeg kjente en kosmisk frykt å vaere der oppe. Og jeg hørte på Mary Shelleys Frankestein på lydbok.
– Jeg leser den akkurat nå. Det er jo 200-års jubileum for romanen om hvordan vi mister kontrollen over vitebegjaeret.
– Og Moby Dick. Begge fantastiske. Landskapet der er sublimt. Mektig. Magisk. Svalbard var dirrende. Det er en veldig skjør tilvaerelse. En liten klynge mennesker samlet fra forskjellige land på en liten base omgitt av øde. Som på en internasjonal romstasjon. Jeg jobbet med grafikk. Når man lager etsninger, jobber man negativt. Man skjaerer ut det man ikke skal tegne. Da jeg kom hjem, begynte jeg å male det på den måten. Jeg maler, jeg bruker pimpstein for å få en grov struktur som ivaretar noe av inspirasjonen fra Svalbard, den svarte prikkete steinen overalt, så heller jeg på maskeringsvaeske, og så skraper jeg vekk for å se hva som vokser ut innenfra.
I veien for seg selv
Homstvedt fortsetter:
– Det at jeg begynte å jobbe negativt, var en måte å komme i veien. Det var et slags benspark til meg selv. Det er viktig å utfordre seg selv og det formspråket man har hvis man skal komme seg videre.
– Men du begynner å få et ganske gjenkjennelig språk. Noen