Ambisiøs og utprøvende krim fra Jørgen Brekke
fra NTNU, Tore Harran, blir skutt og så klort øynene ut på.
Om den vordende seniorfaren Singsaker sies det at en av hans få irrasjonelle lengsler er en lengsel etter virkeligheten, som han i all beskjedenhet mener skjønnlitteraturen har en skrikende mangel på. Her vil jo hardnakkede Knausgård-skeptikere hevde at det stikk motsatte er tilfellet, og som et ytterligere korrektiv uttaler krimkonvertitten Bruun på det nevnte bokbadet at krimfortellingens forse er å etterape, plagiere allerede eksisterende krimfortellinger og skape en illusjon av realisme, en besnaerende «virkelighetseffekt».
Men hva hvis denne virkelighetseffekten går over stag? Hva hvis fiksjon innløses i levd liv så til de grader at Bruuns Rivertonpris-vinnende salgssuksess kan betraktes som en ren avskrift av virkeligheten, og det vel å merke med dødelig fortegn?
Bokmanus
I den anledning trekkes det tråder tilbake til et svensk sykehjem der fem svaert umake ungdommer sommerjobber først på 90-tallet. Allikevel slår de pjaltene sine sammen og dyrker amorøse forbindelser og høytflyvende filosofering, anført av den vidløftige Selma – en fullt utvokst «femme fatale». Det behørig annonserte skriveprosjektet hennes har som premiss at et drap er noe alle kan begå, og smått om senn forstår vi at det ferdigstilte manuset er underlagsmaterialet for hele den intrikate historien Brekke er administrator for.
De spesifikke intrigeelementene er spenstig og fundamentalt spennende anrettet, og de fungerer nok summa summarum bedre enn de metalitteraere aspektene.
Naermer seg tomgang
Det kan virke som Brekke går seg litt bort i alle betenkningene om kriminallitteraturens vesen og mulige nyvinninger. Han ender derfor opp farlig naer det tomgangskjørende. Namedropping av kolleger og omskrivning av boktitler som ledd i en intern liten humoreske, gir også bare sånn passe utbytte.
Viktigere er det at han setter fingeren på den nødvendige fellesnevneren for enhver fruktbar fortelling, uavhengig av sjanger: Det må stå noe på spill, og det må vaere sterke, allmennmenneskelige følelser involvert.
Disse elementene er godt representert i Singsakers siste sak, som i tillegg rommer noen gnistrende kvinneportretter som står til troende så det suser.