Twitter-poeten glemmer begrensningens kunst
har nå kome til eit vanskelige punkt Me var usamde om mange ting og det var aldri eit problem
Eg var meir sint og meir lei meg og det var aldri eit problem (…) Eg var meir redd for at det skulle visna og mista borken men me fekk bare begge fleire rynker og hardare hud (…)
Dypøkologi
Arne Naess, dypøkologiens far, argumenterer for utvidet omsorg for andre enn mennesket, bygd på en intuitiv opplevelse av at alle levende vesener har egenverdi. Han forteller i en av sine bøker at da han så mikroskopiske vesener i en dråpe, mislikte han at dråpen tørket inn. Naess mente ikke at tøffeldyrene under mikroskopet hadde følelser slik som mennesker, men syntes det var vondt å se at deres vakre bevegelser ble rykkvise og stive når dråpen gradvis tørket inn. Han følte et fellesskap selv med slike skapninger.
Det er denne ekstreme opplevelsen av holisme som er tankeutfordrende i dypøkologien. Torvund er inne i dette leiet i sitt dikt om treet, en årelang samtale. Dette er virkelig en underfundig relasjon.
Ellers er det mange naturdikt som blir litt pene og pyntelige. Insisteringen på sammenheng og livsfylde, «kvardagens under», kan bli litt påtrengende. Det fungerer bedre når Torvund gir oss et ukommentert bilde, som i et dikt der spireakvistene bryter ut i grønn latter!
Poetens eget liv
Jeg kunne videre ha ønsket meg mer av poetens eget liv, og ikke bare natursansninger og refleksjoner. Når han i et dikt humper inn mot Sandnes på bussen til strålebehandling, blir jeg interessert. Men noe mer av sykdomshistorien får vi ikke. Det vil si, mot slutten kommer «Det store containerdiktet», der poeten rydder etter seg, kaster strengt og usentimentalt alt som ingen vil ha interesse av, som gamle laerebøker i psykologi. Dette er bra, det skulle ha vaert mer av det.
Tidslys kunne med fordel ha vaert redigert strammere. Det blir vel mange skumringstanker, naturmøter og hverdagsskildringer med oppfordring om å bekymre seg mindre. Dette er dikt som kan vaere både aerlige og følsomme, men også litt for harmoniserende. Hver for seg er det mange fine naturbilder. Men tilsammen blir det i overkant – «360 grader med glede», som det betegnende heter i et dikt fra Naerbø.