Israel mot Iran i Syria
Det er grunn til å vaere svaert urolig for at konflikten mellom erkerivalene Iran og Israel skal eskalere ytterligere på syrisk jord.
Den første store hendelsen som startet rekken av årets konfrontasjoner mellom Iran og Israel, fant sted 10. februar da en iransk drone skal ha bitt sendt inn over Israel. Den israelske haeren angrep deretter iranske styrker i Syria, og et israelsk F-16-fly ble skutt ned av syriske styrker. Denne uken sa den offisielle talsmannen for det israelske forsvaret, Ronen Manelis, at både dronens rute og informasjon fra israelsk etterretning hadde avdekket at den bar eksplosiver, og at hensikten var å gjennomføre et angrep på israelsk territorium.
Den andre hendelsen skjedde 9. april da Israel ble anklaget for å stå bak rakettangrepet på militaerbasen T-4 i provinsen Homs i Syria. Minst 14 mennesker skal vaere drept i angrepet på den militaere flyplassen, blant dem flere iranske soldater. Både fra det russiske forsvaret og fra offisielt hold i Syria meldes det at det var to israelske F-15 fly som avfyrte missilene som traff Homs fra libanesisk luftrom.
Iran lover hevn
Iran har lovet hevn etter hendelsen i april. «Tel Aviv vil bli straffet for sine aggressive handlinger», sa nylig talsmann for det iranske utenriksdepartementet, Bahram Ghassami. «Det okkuperende sionistregimet vil før eller siden få en passende respons på sine handlinger».
Den sjiamuslimske, libanesiske Hizbollah-militsen har kommet med trusler om angrep. Under en militaer parade denne uken sa Irans president Hassan Rouhani at Iran vil fortsette å produsere våpen til eget forsvar. «Vi vil produsere de våpen vi trenger, eller, hvis nødvendig, skaffe dem til veie – for å kunne forsvare oss (...) Vi bor ikke i en normal region og vi ser at invaderende makter har bygget baser rundt oss. De respekterer ikke internasjonal lov, de blander seg inn i regionale forhold og de invaderer andre land uten å ha FNs godkjenning», sa han.
De to hendelsene i år, fra februar og fra april, førte til at New York Times’ verdenskjente journalist, Thomas Friedman, denne uken skrev at den neste store krigen på bakken i Syria blir mellom Israel og Iran. Han spør seg om de to erkefiendene er i ferd med å gå fra indirekte, stedfortredende konfrontasjoner til en åpen konflikt med direkte angrep. Det vil i så fall skje i og fra Syria, skriver han i den foruroligende kommentaren. Friedman har snakket med en tjenestemann for den israelske haeren som bekrefter at Israel sto bak angrepet på iranske installasjoner i Syria i april. Den anonyme kilden siteres slik: «Det var første gang vi angrep levende iranske mål, både anlegg og mennesker». Selv advarer Friedman om at Syria snart vil «eksplodere» og at Iran og Israel er så naer neste nivå i konflikten at USA og Russland snart må steppe inn.
Israels pågående 70-års markering som nasjon overskygges av bekymringer om en hevnaksjon. Blant annet skal Israel ha unnlatt å delta med sine F-15 fly på en militaerøvelse i Alaska i USA av frykt for hva Iran kan finne på. Statsminister
Benjamin Netanyahu advarte iranerne på ny: «vi kan oppsummere vår politikk med tre ord: aggresjon mot aggresjon».
Hvorfor bryr Iran seg med Syria?
Iran har utvidet sin militaere tilstedevaerelse i Syria sterkt de siste årene. Den mektige iranske revolusjonsgarden spilte en betydelig rolle i bekjempelsen av IS’ selvoppnevnte islamske sunni-militante kalifat i Syria og Irak. Etter at IS ble nedkjempet høsten 2017, er Irans posisjon styrket i hele Midtøsten. I Syria har Iran vunnet frem ved at Bashar al-Assad ble sittende som president tross Vestens årelange krav om at han måtte gå. I Irak har Iran alliert seg med sjia-regimet, i Libanon gjennom Hizbollah-militsen og i Jemen med støtte til Houthi-militsen. Israel har flere ganger tidligere sagt at de ikke vil godta at erkefienden Iran får et militaert fotfeste i Syria. Utviklingen hittil i år viser at det kan bli tøft på begge sider.
Det handler om overlevelse
For Iran handler den økte innflytelsen i Midtøsten om mer enn posisjonering og maktkamp. Det handler om rivalisering med Saudi-Arabia, men også om overlevelse. Som jeg skriver i min bok, Iran og det nye Midtøsten, var det under den første golfkrigen, mellom 1980-1988, det ble tydelig for Iran at de var nødt til å øke sin innflytelse i den muslimske verden for å klare seg.
Tapene var enorme på begge sider, med minst en halv million drepte og naer en million skadede. Bitterheten og fiendtlig-
heten mellom araberne og iranerne ble mye verre i løpet av disse åtte årene. Krigen var lang, kostbar og seig.
Golfkrigen ble et vendepunkt i moderne muslimsk fundamentalisme fordi det sekteriske skillet mellom sunni- og sjiamuslimer ikke lenger var forbeholdt ekstremistene, men nå flyttet seg inn i vanlige folks liv. De begynte plutselig å identifisere seg med en av de to retningene.
I dag er de to retningene mer enn religion, det er et politisk skille mellom Saudi-Arabia og Iran, og begge bruker dette i sine maktkamper mot hverandre. Samtidig har det vokst frem stadig flere og farligere militsgrupper på hver side. Og USA og Russland har tydeliggjort sine allierte i konflikten.
Da USA natt til lørdag 14. april angrep Syria, var det ifølge meldinger ikke bare en advarsel til Assad-regimet, men også ment som en beskjed til Iran. Ingen av spillerne vil gi seg lett. Syria er forlengst erklaert som det nye Afghanistan, der utenlandske makter tar plass for å markere revir. For 70-åringen Israel handler det om overlevelse. Det samme gjelder for Iran.
Dessverre er det bare én ting som er klart etter de dramatiske hendelsene: I Syria er det mange spillere, men ingen vinnere. Spillet kan dessuten bli kostbart og seigt. Akkurat det landskapet som leder nye generasjoner inn i fundamentalisme og vår tids hellige krig.