Livet mitt er akkurat som det skal vaere. Det er bare et «lite» problem.
Jeg har alltid vaert liten av vekst.
Livet mitt er egentlig akkurat som det skal vaere.
Jeg bor i en av Norges rikeste kommuner og har foreldre som har råd til å dra på ferie hvert år. Besteforeldrene mine har et svaert sommerhus hvor hele familien møtes om sommeren.
På fotballaget er jeg på førstelaget, og på skolen gjør jeg det bra.
Det er bare et lite problem: Jeg har alltid vaert liten av vekst.
Håper jeg vokser
I alle år har jeg brukt en størrelse mindre enn hva jeg egentlig «burde». Da jeg var 10 år, brukte jeg som oftest størrelse 8–9 år. Sånn er det fortsatt.
Ofte blir jeg fortalt hvor lav jeg er i forhold til dem som er 14 år og 180 centimeter høye.
Jeg er aldri blitt direkte mobbet for høyden min. Kanskje er det fordi jeg var klassens råtass som fløy ut i friminuttene for å spille fotball og henge med de andre guttene i klassen.
Kanskje er det også fordi pappa var like lav som meg på min alder før han vokste i rakettfart på videregående. I dag er han 186 centimeter. Jeg håper at det samme skjer med meg.
Unødvendig forskjellsbehandling
Selv om jeg ikke er blitt direkte mobbet, så vil jeg likevel at du som leser denne teksten, ikke skal forskjellsbehandle dem som er lavere enn deg.
I mange klasser er det slik at du må «jobbe deg oppover» dersom du kommer inn i en klasse og er lav.
Som voksen er det kanskje ikke så viktig om man er lav eller om man er høy, men på skolen er det mye fokus på hvem som er sterkest, svakest, høyest og lavest.
Det er ikke sikkert at alle kjenner seg igjen i dette, men det var faktisk et problem der jeg gikk på barneskolen.
En jeg kjente, ble for eksempel mobbet fordi han var lav. Når noen står i gangen og kaller deg dverg «for moro skyld», skjønner jeg at man kan bli provosert.