«Kommer ikke helt naer personen»
Aftenpostens anmelder om André Bjerke-biografi:
Den allsidige forfatteren André Bjerke har fått sin første større biografi, en som følger ham fra vugge til grav gjennom tre alkoholskadede ekteskap, et utall skrifter og nesten like mange kulturdebatter fra den gang disse ennå dirret av etterkrigstidens alvor: Helvete, prosessen mot Agnar Mykle, doktrinaer darwinisme, det teknisk-naturvitenskapelige ekspertveldet, litteraer modernisme, samnorsk!
Bjerke deltok med vidd og overskudd i kampen mot saerlig de siste fire fenomenene, skjønt han var mindre fiendtlig til modernismen enn han ofte gir inntrykk av.
I tillegg skrev han velklingende lyrikk i tradisjonen fra Olaf Bull, Wildenvey og Øverland, og han utga berømte kriminalbøker som De dødes tjern (1942) og Døde menn går i land (1947). Barnerimene samlet i Moro-vers kjenner de fleste, mange også hans ABC. Gjendiktninger av Goethes Faust og flere Shakespeare-skuespill leses ennå. Noen husker ham fra radio og TV, munter og arrogant med sigarett, aldri kjedelig.
Trakk tilbake kritikken
Skrev gjorde han hele tiden og i alle tilstander. Et nattlig avsendt og grammatikalsk perfekt brev til en sur kritiker, ble like stilsikkert trukket tilbake noen dager senere: «Tro det eller ei, men jeg er faktisk like forbauset over at jeg har skrevet dette brevet som De er over å ha mottatt det.»
Når Bjerke ville demonstrere at i lyrikken er form og innhold ett, kunne han i forbifarten riste av seg linjer som dette:
Det var en ung dikter fra Møre, hvis vers var en redsel for øret.
Når man sa: «Dine dikt viser rytmisk svikt», sa han: «Ja, men jeg prøver å få så mange ord inn i den siste linjen som det overhodet lar seg gjøre!»
Både i samtid og ettertid har Bjerkes litteraere ry lidd under fravaeret av et hovedverk, av at poesien tok andre veier enn hans og av at hans antroposofiske livsorientering heller ikke er kommet inn i tingenes sentrum.
Effektiv biografi
I sin sympatiske og effektivt organiserte biografi er Peter Normann Waage ikke synderlig interessert i krim og poesi, men slår et slag for essayisten Bjerke, riktignok uten å legge så mye punch i dette selv. I stedet vises det til Henning Hagerups essay om saken (i tidsskriftet Vagant, 2007) og til Ole Christian Kjerschows bok André Bjerke mellom de to kulturer (2011).
Her hadde det gjort seg med mer meningsbrytning: Er Waage enig i alt disse to forgjengerne skriver? Hvor finner vi essayisten Bjerke på sitt sterkeste? Hva var hans uomgjengelige kvaliteter? Kan han leses på flere måter?
Bjerkes essayistiske kvaliteter gjør seg vel best i brokker og spesielt spirituelle enkeltavsnitt, så rehabiliteringen på dette punkt er ennå langt fra fullført.
Lekende skeptiker
Waage lar ham komme rikelig til orde selv, og også hans Bjerke er mer en lekende skeptiker som
beveget seg på tvers av kulturelle frontlinjer, enn en forutsigbar konservativ. En omtale av Trygve Bulls bok Mot Dag og Erling Falk gir ett eksempel. Falks tese om at «alt i menneskelivet […] til syvende og sist måtte kunne føres tilbake til prosesser av fysisk art» kaller Bjerke for «denne erkjennelsesteoretiske naivitet, denne filosofiske urdumhet», men han roser samme mann for å ha bekjempet sin tids hykleri og unnfallenhet, og for å ha vaert «et nødvendig instrument i norsk åndsliv, like uunnvaerlig som Mefisto for Faust».
André Bjerke gjorde åpenbart en viktig innsats for å rokke ved 50-tallets naturvitenskapelige selvtilfredshet, noe Arne Naess visste å verdsette. Waage bringer også utdrag fra dagbøker som viser hvor kritisk Bjerke forholdt seg til antroposofien. «De mest fantastiske ‘meddelelser’ dynges opp uten antydning til logisk begrunnelse», heter det i 1946 om Rudolf Steiners Menneskets og menneskehetens åndelige ledelse.
Mangelen på dogmatisme viser seg dessuten i et essay om modernismen fra midt på 60-tallet, der T.S. Eliot regnes blant «de renhårige eksperimentatorer». Riktignok får vi også høre dette:
«Et modernismens slagord er «sprengning av formen». Og dét er tidsrelevant; de to radikaleste modernister sprenger i sannhet form, hver på sin måte: Vannstoffbomben og Kreften. Begge er atonale og nonfigurative.»
Så vidt forskjellige modernister som Paal Brekke og Olav H. Hauge hadde uansett stor respekt for Bjerke – som poet, essayist, oversetter, antroposof og mystiker. For dem kunne han fungere som en Mefisto, som diskusjonspartner eller til og med som et forbilde.
Boken er best i begynnelsen
Det å skrive en høyst brukbar biografi er en overkommelig oppgave. Å skrive en virkelig god biografi er vanskelig. Bjerke er et takknemlig «objekt» siden nesten alt man siterer fra hans hånd, skaper litt lys, men helt naer kommer vi ikke personen.
Waage er mest på hugget i starten, da vi får fine portretter av de kunst- og skriveglade foreldrene Karin og Ejlert og deres etter hvert tragiske ekteskap. Bjerkes første kone, Mette Brun, blir også en tydelig bifigur. Mot slutten virker boken mer summarisk og underredigert, som om det hastet med å komme i mål. Noen partier midt-
veis, om hvordan Bjerkes vitenskapssyn foregrep en antipositivistisk klassiker som Thomas Kuhns Vitenskapelige revolusjoners struktur, mangler naermere begrunnelse og virker som produkter av for hastig omgang med kildene.
Om Waage ikke akkurat blåser nytt liv i Bjerkes forfatterskap, får han formidlet et bilde av tiden og mannen. Etter endt lesing er man full av undring over alt Bjerke rakk å gjøre, og man spør seg om det kan finnes skjulte skatter i hans skrifter.