Problemskoler kan få flere millioner ekstra
Oppvekstbyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) i Oslo vil omfordele millioner mellom videregående skoler.
Det karakterbaserte opptaket er derimot fredet inntil videre.
– Stykkprisfinansiering skaper urettferdige forskjeller og negative spiraler. Vi ender opp med å fly rundt med brannslukkingsapparat. Den gir uforutsigbar økonomi og kan føre til at overfylte klasserom.
Slik beskriver oppvekstbyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) konsekvensen av den såkalte ressursfordelingsmodellen. Det er den byråkratiske betegnelsen på regnestykket som avgjør hvor mye penger hver av de videregående skolene i Oslo får hvert år.
Nå vil hun ha endring.
En fersk rapport på bordet hennes, laget av konsulenter i Deloitte, inneholder konkrete forslag:
Ved starten av skoleåret ble det kjent gjennom Dagsavisen at det er opprettet et eget nettverk for skoler med ekstra utfordringer på grunn av mange svaert krevende elever. Syv av åtte av disse skolene er vinnere hvis endringene innføres: Stovner, Persbråten, Bjørn- holt, Holtet, Hersleb, Ulsrud og Hellerud. De vil få 2–5 millioner kroner mer hver.
Blant skolene som vil tape penger, er samtlige av Oslos prestisjeskoler, altså skolene hvor det er aller vanskeligst å komme inn: Blant dem er Elvebakken, Nydalen, Edvard Munch, Foss og Katedralskolen, som vil miste 1–4 millioner hver.
Ulsrud er vinneren
I hovedsak finansieres de videregående skolene gjennom penger pr. elev (stykkprisfinansiering).
Det gir uholdbare forhold på skolene som sliter mest, mener kritikere. Det var dette Ulsrud-lektor Simon Malkenes ønsket å rette søkelyset mot da han beskrev en vanlig time i klasserommet hos NRKs program Dagsnytt 18.
Malkenes’ argument er at stykkprisfinansiering i kombinasjon med et åpent karakterbasert opptak gjør at flere av skolene med et B-stempel mister penger når de ikke greier å fylle klassene eller elever søker seg vekk derfra i løpet av skoleåret. Slik skapes en negativ spiral, hvor skoler som egentlig trenger pengene mest, i stedet mister mest, mener han.
Abdullah Alsebeegh, skolepolitiker i Oslo Ap, trakk denne uken frem nettopp Malkenes og andre stemmer i den offentlige samtalen som en sterkt medvirkende årsak til at finansieringsmodellen nå evalueres.
– Hadde det ikke vaert for den offentlige debatten og stemmene som deltar der, hadde vi ikke vaert der vi er i dag, sa Alsabeehg.
Med de foreslåtte endringene fra Deloitte vil Malkenes’ egen skole, Ulsrud, vaere den aller største vinneren. Ulsrud tilbyr neste skoleår 140 plasser på allmennfag (studiespesialisering), men har bare åtte søkere.
Deloitte har levert en rapport på 150 sider om modellen. Konsulentfirmaet konkluderer med at Oslo har en: «God modell for basisfinansiering, men med et potensial for å gjøre mer for elever som risikerer å falle utenfor».
De foreslår å fortsette med stykkprisfinansiering, men anbefaler mindre justeringer. Hvis disse innføres, vil 56 millioner kroner bli omfordelt. Det er mindre enn det høres ut som, totalt brukes det i overkant av 1,6 milliarder på undervisningsrelatert aktivitet.
Deloitte anbefaler blant annet å innføre en egen pott til skoler som har havnet i en «uheldig spiral». Samtidig vil de gi mer til skoler med elever som har lave karakterer fra ungdomsskolen og går på studiespesialisering. Det er dette som slår spesielt heldig ut blant annet for Ulsrud.
Utdanningsforbundet kritisk
– De treffer skoler som bør treffes, men det er jo ikke det samme som å ha en velfungerende modell, sier Odd Erling Olsen, fylkesstyremedlem i Utdanningsforbundet i Oslo.
Han mener rapporten i for liten grad vurderer alternativer til stykkprisfinansiering. Fagforeningen ser for seg en form for gruppetildeling, eller høyt basisbeløp, som i tillegg tar hensyn til skolens reelle kostnader.
I rapporten skriver Deloitte at flere andre fylker i dag gir penger pr. gruppe (klasse), men de mener ulempene vil overskygge eventuelle fordeler.
«Gruppesatser vil kunne lette på en kostnadsulempe noen skoler opplever, men dagens elevsatser medfører viktige incentiver og fungerer godt», ifølge konsulentene. Rapporten deres er på høring nå.
Ber om «tilleggsutredning»
Byråd Inga Marte Thorkildsen vil ha mer kunnskap på bordet enn rapporten gir. Hun mener den i for liten grad vurderer alternative modeller, og at den legger for mye
vekt på økonomiske incentiver.
Derfor har hun nylig gitt Utdanningsetaten beskjed om å gjennomføre et tilleggsarbeid i samarbeid med laerere og elever.
– Jeg mener det er mye vi kan bruke i rapporten, men de har for eksempel ikke utredet en modell basert på antall elevgrupper. De skriver noe om det, men den er ikke fullt ut utredet. Vi har derfor satt i gang et eget arbeid som blant annet skal se på eksempler fra andre fylker, sier byråden.
Hun mener dagens modell er svaert uheldig.
– Vi har en situasjon hvor det er for store forskjeller mellom skolene, for mange overfylte klasserom og hvor flere av våre videregående skoler kommer inn i negative spiraler de ikke kommer seg ut av.
– Problemet blir forsterket av at de også kan oppleve en elevflukt som går direkte utover økonomien deres, sier hun også.
– Kan du garantere at du fjerner stykkprisfinansieringen?
– Vi jobber for en forandring. Det eneste jeg kan garantere er at vi ser på alternativer.
Thorkildsen er tydelig på at hun vil vekk fra stykkprisfinansiering. Men karakterbasert opptak, eller fritt skolevalg som det oftest kalles, freder hun – i hvert fall foreløpig.
– Jeg mener vi må ha en diskusjon videre om hva slags opptakssystem vi skal ha. Men for det første er vi ikke sikre på hva som vil vaere et klokt alternativ. For det andre er ikke dette noe vi har prioritert i byrådserklaeringen.
Stein Bjørnstad i Deloitte skriver dette i en e-post om hvorfor rapporten ikke går mer inn på alternativer til stykkprismodellen:
«Når diskusjonen av alternativer mangler i rapporten, er det ofte fordi de ikke var i tråd med vårt mandat. Oppgaven var å finne løsninger som kan bidra til at «flere elever og laerlinger skal fullføre og bestå videregående opplaering og vaere godt forberedt til høyere utdanning og arbeidsliv» uten å bruke mer penger og uten å legge føringer på tilbudet. De vanligste måtene å betale for kapasitet blir enten dyrere, gjør det vanskeligere å gi elevene ønsket plass, eller å tilpasse gruppestørrelsen til situasjonen.»