Sikker som banken
Kjerstad) og tre sønner, hvorav én bor i institusjon (Gard B. Eidsvoll), én er eiendomsmegler (Cato Skimten Storengen) og én er banksjef i Kreditkassen (Per Sørensen). Når tante Brynhild dør og overraskende etterlater seg tre millioner til moren, begynner spetakkelet.
Meglerbroren har opsjon på en bit av Aker Brygge og overtaler allerede i begravelsen de andre til å investere. Mens han baerer kisten, snakker han i en mobiltelefon på størrelse med en hybel.
Her handler det om å gå over, eller i dette tilfellet under lik, for å skaffe seg gevinst.
Rød Ferrari
Jo mer pengene renner inn og jo større bilene og klokkene blir, desto mindre tid går til familien, og spesielt til den funksjonshemmede broren. Gard B. Eidsvoll former ham med fine virkemidler, og avslører samtidig hvor krevende mennesker i hans situasjon kan vaere, bare gjennom sin ensomhet. Til slutt blir også han et offer – for HVPUreformen – og blir enda ensommere.
Han er i veien for aksje- og eiendomskjøp, turer i rød Ferrari eller til Ibiza med en sleip storinvestor i Per Kjerstads skikkelse. Hans entré, med solbriller i Trivago-stil, er selvironisk stilren. Det er også hans skildring av moren Agnes, en snill og resignert kvinne som møter en skrekkelig skjebne når børsfall, boligkrakk og konkurs truer.
Amoral
Det skjer noe med mennesker som plutselig får mange penger mellom hendene. Moral og retning må vike for egeninteresse, noe som her får typiske utslag på kinesiske og japanske restauranter.
Hos Storengen ser vi en fascist i emning, en som krever respekt for pengene han representerer, mens Sørensen er den respekterte banksjefen som halsløst følger med på ferden og mister alt. Kjerstad som kinesisk servitør er et blinkskudd – han forsøker fortvilt å overtale brødrene til å snakke med moren sin, til å vise respekt, og får rasisme i retur. Kjerstads gjeldsinnkrevende russiske mafioso er gjennomført ubeskrivelig fael, og følgelig en publikumsfavoritt.
La oss snakke om organsalg
Eiendomsmegleren i Storengens herlige portrettering er totalt amoralsk, en skamløs selger med forurettet oppsyn, som ikke unnslår seg å selge organer på svartebørs. «Ja, det er selvfølgelig ulovlig, men vi kan jo snakke om det!»
Det hele foregår i et rasende tempo, signert Yngve Sundvor, den ene punchlinen følger den neste i suveren timing, og rundt 25 spor fra 80-tallets pop og rock er tidsriktig akkompagnement.
Om det så er programmet, er det også tidsriktig: Det er utformet som et sjekkhefte. Jorden (her Doris) er ødelagt av diverse atomkatastrofer, og menneskene må evakueres. 1000 enorme romskip, hver med plass til 8000 mennesker, går i skytteltrafikk mellom Doris og den utvalgte koloniseringsplaneten, Mars.
Aniara er ett av skipene, men det kommer ut av kurs og kan hverken komme frem til bestemmelsesstedet eller returnere til Jorden (Doris). Det er dømt til å seile i det uendelige ut i det ukjente rommet med sin menneskelige last.
Den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson kalte sitt diktepos Aniara «en revy om mennesket i tid og rom». Den utkom i 1956, før mennesket hadde vaert i rommet, i form av 103 dikt. Torshovgruppa har valgt ut 15 av diktene til den siste av sine sci fi-forestillinger.
Livet uten fremtid
Science fiction var fremdeles fiction da diktene ble skrevet, og også da Karl- Birger Blomdahls opera over eposet hadde première i 1959. Blomdahl var den første som ble tildelt Nordisk råds musikkpris, nettopp for Aniara, som allerede i 1960 ble fremført ved Den Norske Opera.
I dag er sci fi like mye fact som fiction. Det betyr ikke at Aniara-diktene er uaktuelle, tvert imot, men det gir en pekepinn om forestillingen når Wikipedia forteller at tittelen, som kommer fra gresk, betyr «trist, trettende».
For hvordan kan man leve uten håp, uten fremtid? Tiden folder seg ut foran disse menneskene som en uendelig uendelighet, og forestillingens langsomme puls blir et uttrykk for den drepende monotonien i en evig reise gjennom livets meningsløshet.
Hiroshima og plast
Martinsons tankevekkende dikt slipper så vidt til i denne collagen av sfaerisk eller ganske støyende musikk fra Hans Zimmer-universet, private historier, strobelys, turbindur, oppbrutte strofer, aktører som sier ett ord hver i verselinjene eller i space walk-tempo pakker seg inn i noe som ligner damebind og fester dem med tape på armer og bein.
Resultatet er noe som først kan minne om romdrakter, og til slutt gir inntrykk av at romfarerne er blitt skjeletter. En haug av plastremser på gulvet forteller oss om dagens søppeltrussel. Ellen Horn smører inn ansikt, hals og hode med svart leire – assosiasjonen når hun er ferdig er av Hiroshimaofre – men det skal mye konsentrasjon til for å oppfatte Martinsons tekst underveis.
Hovedproblemet i Tatu Hämäläinens versjon av Aniara er likevel mangel på en teatral dimensjon. Monotoni, langsomhet, resignasjon, tanker om døden er med, men mye forsvinner i småsnakk. Ut gjennom det stiger perler som «vi har tapt oss selv i åndens hav» og «jeg drømte meg et liv, men glemte helt å leve.»
Kommuniserer godt
De fire vi møter av Aniaras 8000, fremstår som ganske identitetsløse, men kommunikasjonen med publikum er god: Folk svarer villig vekk på spørsmål fra romfarerne, som spinner videre på dem. Ordet «investere» oppfattes av en publikummer som for monetaer i relasjon til menneskelige følelser, og en annen kommer da opp med en utmerket tolkning: «Tid og oppmerksomhet er åndelig valuta.»
Tankevekkende var det da brannalarmen gikk (ikke planlagt) og alle måtte forlate teateret. Da vi kom inn igjen, hadde den klaustrofobe situasjonen fått en annen dimensjon: Vi kan alle gå ut, men romfarerne på Aniara må bli i all evighet.